Forskjellene i samfunnet, ser du tydeligst i skolen!

Skolen er viktig for å sette elevene i stand til et voksenliv som skattebetalende borgere. Likevel viser både forskning og erfaring, at barn med ressurssterke foreldre har bedre forutsetninger for å klare seg i skolen og i samfunnet ellers, enn barn fra lavinntektsfamilier.

Les denne! Oppfordringen kom fra en god lærerkollega. Hun viste til rapporten, med den kompliserte tittelen: «Effective and equitable teacher practice in mathematics and science education. A Nordic perspective across time and groups of students.» Rapporten viser at flere og flere elever ikke forstår norsk i tilstrekkelig grad til å kunne nyttiggjøre seg ordinær undervisning. De forstår altså ikke språket det undervises på i norske klasserom. Flere elever mangler dessuten nødvendige faglige forkunnskaper for å kunne henge med i undervisningen. Dette rapporteres også som en utfordring i flere klasserom i Fredrikstad.

Rapporten er teknisk og for omfattende for fullstendig gjengivelse i denne lille teksten, men rapporten minner oss om hvor viktig skolen er, for å skape sosial mobilitet. Skolen er viktig for å sette elevene i stand til et voksenliv som skattebetalende borgere. Rapporten minner oss også om hva som kan skje, om skolen ikke lykkes i samfunnsoppdraget. I Fredrikstad lever mange barn i varig fattigdom. Vi har gjennom år, lagt i norgestoppen, nettopp på dette feltet. Slik kan det ikke fortsette. Vi må finne en vei ut av uføret. Dette er en svært utfordrende situasjon, når vi samtidig må redusere kommunes kostnader med flere hundre millioner kroner, de neste årene. 

Fredrikstadskolen skal, som en lokal del av enhetsskolen i Norge, gi alle elever like muligheter – uavhengig av sosial bakgrunn. Likevel viser både forskning og erfaring, at barn med ressurssterke foreldre har bedre forutsetninger for å klare seg i skolen og i samfunnet ellers, enn barn fra lavinntektsfamilier. Derfor peker rapporten på noe viktig, når den peker på at når noen faktorer endres i klasserommet, kan det skapes nye muligheter. For at endring skal skje, må læreren få være sjefen i klasserommet, og få bruke sin tid til pedagogisk arbeid. Det pekes også på et annet område. Det må iverksettes tiltak som reduserer sosioøkonomiske ulikheter. Dette tiltaket krever politisk handlekraft. Bare gjennom å løfte barn ut av varig fattigdom, kan vi forvente at barna lykkes på skolen, og kan skape seg et økonomisk selvstendig liv som voksne.

Dette er et løft Høyre mener krever samarbeid mellom familien og samfunnet. Barnas vei ut av fattigdom, går gjennom foreldrenes deltakelse i arbeidslivet. Dette er ikke kun et lettvint politisk synspunkt, men et forskningsbasert synspunkt. Vi vet at fattigdom er arvelig, og at voksnes utenforskap, skaper utenforskap hos barna, også når barna blir voksne. Vi kan ikke akseptere en situasjon der en stor del av voksne i arbeidsfør alder er mottakere av økonomiske støtteordninger, og ikke er aktive deltakere i arbeidslivet. Dette er ikke en bærekraftig situasjon, verken for barna, foreldrene eller samfunnet.

Derfor er Høyre svært bekymret når NAV melder at befolkningsveksten i Fredrikstad, for en stor del skapes av tilflyttere, som ikke flytter hit fordi de har fått jobb her og skaffet seg et sted å bo, men for å leve segregert fra storsamfunnet. Vi opplever en bosetting i nabolag, der andre med samme etniske og kulturelle bakgrunn allerede bor. Dette gjør at vi mister den kraften som ligger i et sammensatt og flerkulturelt samfunn, og gjennom det et sammensatt og flerkulturelt klasserom. Gjennom noen typer sekundærbosetning blir Fredrikstad påført en demografiendring, og en økning i presset på sosialtjenestene, som er helt utenfor kommunens styringsmulighet. Dette krever større økonomisk kraft, enn vi har.

Denne situasjonen får betydning for det som skjer i klasserommet. Elever som starter med dårligere forutsetninger, risikerer å falle bak tidlig i skoleløpet og dermed få begrensede muligheter senere i livet. Dette skaper en ond sirkel hvor sosiale forskjeller reproduseres fra generasjon til generasjon, til tross for at vi lever i et samfunn som verdsetter likhet og rettferdighet.

Så er det vanskelig både å snakke og skrive om dette. Man kan lett tillegges holdninger og verdier, man ikke har. Men, for at sosial mobilitet skal finne sted, er lærerne et kritisk personale, og lærerne må få mulighet til å lykkes. Da må de få den kraften som ligger i elevgrupper, som sammensatt på en slik måte, at lærerne, gjennom sin pedagogiske ekspertise, kan løfte elevenes faglige resultater, slik at de gjennomfører skoleløpet, og kan bli økonomisk selvstendige.

Så kan man lettbeint si at det må tilføres ressurser til skolen. Høyre kan være enig i det. Og vi vil jobbe for å endre kommunenes inntektssystem, for å sikre større, frie overføringer til kommunen vår. Det er uansett bare en del av løsningen. Vi må også sikre endringer i systemene knyttet til mottak av flyktninger. En løsning er at det ikke bosettes flere flykninger i områder med levekårsutfordringer, eller en innvandrerandel på over 25%.

Fredrikstad er ikke økonomisk rigget for å ta imot flere flyktninger enn det vi årlig gjør gjennom politisk behandling av forespørsel fra IMDI. Når vi utfordres av en sekundærbosetting, av flyktninger som har bodd fem år i en annen kommune, men som ennå ikke er satt i stand til å endre status fra støttemottaker til skattebetalende borger, så er det en situasjon vi ikke kan akseptere å være satt i.

Derfor vil Høyres bystyrepolitikere bruke de mulighetene vi har for å endre systemet. Vi kan ikke ta ansvar for andre kommuners unnfallenhet, eller for konsekvensene av et nasjonalt system, som ikke sikrer våre innbyggere tilstrekkelige muligheter for å bygge en framtid i Fredrikstad. Vi må skjerpe forsørgerkravet for flyktninger som søker familiegjenforening, og stille krav til norskopplæring for dem som blir gjenforent. Her har danskene utviklet en god modell, som vi kan benytte. Vi er glade for at Høyres stortingspolitikerne nå vil utvide aktivitetsplikten, til alle under 40 år. Det er dette vi allerede har lagt inn som et virkemiddel i årets budsjett.

Kommunene i pressområder må få større overføringer fra staten. Vi mener overføringene må være frie midler, slik at kommunen kan rigge seg for en framtid, der flest mulig voksne er i arbeid, er skattebetalende borgere, som sikrer barna et liv i økonomisk frihet, i bærekraftige lokalsamfunn.

Lenke til rapporten: (https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-031-49580-9)