Generasjon perfekt?

Ungdom, på lik linje med voksne, skal prestere hele tiden, på alle arenaer. For ungdommene handler det om å finne sin plass i det sosiale landskap der jevnaldrende har stor betydning for selvfølelse og identitetsutvikling.

Sosiale medier kan fungere som en illusjon om at andre har et helt fantastisk liv. Dette i kombinasjon med en dyp fortvilelse fordi man ikke greier å fikse alt en gjerne vil. En forventning om at alt avhenger av deg – om at om du gjør de rette valg så kan du trene deg til en perfekt kropp, oppnå topp karakterer i skolen og få de beste jobbene. Instagram viser hvor vellykkede de andre er, konkurransen om å ta seg best ut kan være hard. Det er lett å miste selvtilliten og få skyldfølelse fordi en ikke lever opp til egne, kanskje alt for høye ambisjoner satt til eget liv! For generasjon perfekt, som vår tids ungdomsgenerasjon kalles, dreier det seg om alltid å være på, mobilen blinker til enhver tid og en får aldri koplet helt av, noe som fort fører til mangel på nattesøvn.

Helsesøstre roper varsko og melder om at konsekvensen er hodepine, magevondt og muskelsmerter. Det er et dårlig utgangspunkt for læring og mestring. Flere helsestasjoner har funnet det nødvendig å holde kurs for elever om stressmestring, og regjeringen har økt bevilgningene til helsestasjonene. Det offentlige kan likevel ikke fikse alt, også foreldrene må gripe fatt i dette.

Gledelig er det at generasjon perfekt trives sammen med foreldrene sine. Det er et godt utgangspunkt for gode samtaler generasjonene imellom. Hvordan kan vi hjelpe våre unge med å forstå sine forutsetninger, å håndtere situasjoner og å oppleve mening?

– Vi oppdrar barna til en grunnleggende misforståelse, sier direktør Arild Bjørndal ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, «bare det ytre ordner livet ordner seg, så ordner det seg inni deg». Slik er det ikke. Skal vi kunne hjelpe ungdommene til å mestre sine liv, da må vi fortelle sannheten om livet. At livet kommer med minst like mye motgang som medgang. De trenger trygge voksenpersoner som viser at kjærligheten ikke betinger at barna presterer. Gi dem robusthet nok til å mestre livet gjennom tap og vise dem at det kommer nye muligheter.