Hvem har makta?

Vi trenger forbilder, for å sikre ettertiden. Vi trenger kvinner i politikken som krever makt, ikke representasjon. Som tar plass og som setter spor. Høyre har slike kvinner som stiller til valg nå, både lokalt og sentralt. Vi har Henriette og Elin, Erna, Ine og Tina, og flere med dem.

Dere forstår sikkert at jeg må dra hjem, sa Donald Trump til G7-møtet. De andre mennene nikket, og forsto det. Det var ikke fordi han skulle hente i barnehagen, eller fordi det var hans tur til å lage middag.

Jeg vokste opp med debattene mellom Gro og Kåre. I fjernsynet, på statskanalen NRK, satt klistra til skjermen. Det var ikke så farlig da, for sendetiden var begrenset. Gro ble den første og den banebrytende. Et forbilde for jenter i alle aldre og i alle politiske miljøer. Vi snakker fortsatt om bærekraft, for det lærte vi av Gro. Det er lenge siden. Likefullt er både religion og makt fortsatt patriarkalsk dominert.

I Norge, et av verdens mest likestilte land, eier kvinner mindre enn menn (menn eier 80% av verdiene på Oslo Børs), tjener mindre enn menn (menn tjener i snitt 12% mer enn kvinner) og har dårligere helse enn menn (kvinner er 70% mer sykmeldt enn menn). Kvinnepolitiske kampsaker er ofte begrenset til de nære ting; kvinnehelse, åpningstider i barnehagen, gang- og sykkelstier… I det lange løp, er ikke dette tilstrekkelig, eller bærekraftig.

De kvinnepolitiske kampsakene når ikke alltid inn i kjernen av politikken. Er det derfor vi ofte får det til å handle om representasjon. Det er enklere slik. Minst 40% representasjon av begge kjønn i alle styrer, råd og utvalg, så får vi tallene til å stemme, men ikke nødvendigvis politikken til å endres. Representasjon blir da ikke lenger et verktøy, men selve løsningen. Er kvinner representert med minst 40%, så er fantasien, at det i seg selv, vil skape endring.  Men, nope – slik er det ikke. For hvem har makta? 

Den politiske agendaen lokalt, er tett knyttet til den internasjonale sfære. Renter, olje- og strømpriser, inflasjon, alt påvirker helsetilbudet, åpningstidene i barnehagene og utvikling av infrastruktur. I Fredrikstad er representasjonen i orden, både mellom kjønn og partier.  Men, vår makt og avmakt lokalt er påvirket av dem som sitter med den reelle makten, nasjonalt og internasjonalt.

Internasjonale bevegelser som MAGA har løftet fram et kvinneideal som dreier seg mer om ytre konformitet enn reell medvirkning. Det idealet har også fått fotfeste i enkelte deler av norsk populærkultur, der selvfremstilling og overflatisk perfeksjon noen ganger overskygger det politiske engasjementet kvinner tradisjonelt har stått for. Det bekymrer meg – for vi trenger kvinnestemmer i de viktigste debattene om krig, fred og rettferdighet.

Hvor vil jeg? Jo, vi trenger forbilder, for å sikre ettertiden. Vi trenger kvinner i politikken som krever makt, ikke representasjon. Som tar plass og som setter spor. Høyre har slike kvinner som stiller til valg nå, både lokalt og sentralt. Vi har Henriette og Elin, Erna, Ine og Tina, og flere med dem. Flotte folk! Høyrefolk som vil jobbe for kvinners rett til å leve frie liv.

I Høyre tenker vi at kvinner skal eie sin del av verden og kunne skape sin framtid. Derfor vil Høyre jobbe for heltidstillinger og sikre likelønn, og Høyre vil sørge for flere pakkeløp for sykdommer som rammer kvinner.

Høyre vil sikre at det er kvinnestemmer, også på viktige internasjonale arenaer, som vil sikre at makten brukes til å skape framtid og fred. Som ikke bare nikker, når stormaktenes ledere snakker.