Trygg oppvekst?
Noen få barn og unge i Kristiansand virker nå å kunne operere mer eller mindre fritt med vold og trusler mot jevnaldrende uten at samfunnet klarer å stoppe dem.
Ukentlig kan vi lese i media om alvorlige voldsepisoder med unge, til dels svært unge, involvert.
De aller, aller fleste av Kristiansands barn og unge er lovlydige, oppfører seg fint på skolen, retter seg etter beskjeder fra ordensmakten og plager eller truer ikke sine medmennesker. Dessverre har vi i det siste sett at det har vokst frem enkelte grupperinger som mangler mye på disse feltene. Dette er ikke fast organiserte gjenger, men barn og unge fra ulike bydeler som finner hverandre ved hjelp av sosiale medier og søker fellesskap i sitt utenforskap. Dessverre gir dette fellesskapet seg ofte utslag i negative aktiviteter som rus, vold og annen kriminalitet.
Siden kommunikasjonen dem imellom foregår via sosiale medier, er disse unge svært mobile og beveger seg raskt rundt til ulike bydeler, selv om de hovedsakelig virker å være aktive i sentrale områder av Kvadraturen.
Det er ingen klare fellesnevnere for dem som tilhører dette miljøet, det er både gutter og jenter, med ulik familiebakgrunn, ulik sosioøkonomisk bakgrunn og fra ulike bydeler.
Men visse faktorer rapporteres å være like. Politiets forebyggende avdeling og skolene kan fortelle at de fleste av dem de er bekymret for, er skeptiske til autoriteter som politi, skole og barnevern. Det fortelles også at det virker som om flere av deres foresatte deler denne skepsisen. Mange av dem har, eller er i ferd med å utvikle, en lav terskel for aggresjon, vold og trusler. De opptrer som oftest i flokk, og terskelen for å fortelle utenforstående om hva som skjer, virker å være høy. En såkalt «snitchekultur» med påfølgende straff for brudd på denne er ikke uvanlig. Straff i dette tilfellet vil som oftest være juling eller trussel om juling og ran av eiendeler eller penger, men trusler mot familiemedlemmer har også forekommet. Det fortelles at flere bærer kniv, men pistoler eller replikamodeller av disse er også observert.
Det fortelles av personer som jobber mot barn og unge i risikosonen at bruk og omsetning av rusmidler virker å være normalt og økende i miljøet. Flere av dem selger og kjøper, gjerne via eldre ungdommer. I den forbindelse kan det ofte oppstå gjeld, med påfølgende krav om tilbakebetaling med «renter». Slik kan det etableres kontakt med voksen-kriminelle miljøer, og denne kontakten kan det ofte være svært vanskelig for en ungdom å bryte med.
Erfaringer fra Oslo er at de kriminelle miljøene er svært klar over at den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år, og personer som jobber innenfor rusforebyggende arbeid, antar at de utnytter dette kynisk når det gjelder hvem de bruker til formidling av ulovlige rusmidler. Siden politiets mulighet for ransaking også er betraktelig redusert de siste årene, etter instruks fra politidirektøren, så er det svært vanskelig for politiet å stoppe denne trafikken. Politiet forteller at barn og unge i miljøet selv også er svært klar over politiets begrensninger på området, og mange av dem opererer med en forståelse av at bruk av narkotika nå i praksis er blitt legalisert.
Tidligere var vanlig praksis at politiet, ved mistanke, kunne sjekke unge for narkotika, og ved funn varsle barnevernet, som da kunne iverksette tiltak. Ofte skjedde dette så tidlig i utviklingen at en videre karriere innen rus og kriminalitet ble forhindret. I dag forekommer slike varsler svært sjelden, og ulike tiltak kommer i gang alt for sent.
Denne utviklingen er ikke bare ødeleggende for dem som i tidlig alder utvikler rusproblemer og utøver kriminalitet, men den går også ut over det store flertallet av byens barn og unge. Mange av dem føler ikke lengre trygghet når de beveger seg ute etter normal arbeidstid. Det er et paradoks at det virker som om store deler av byens barn og unge helst lar være å oppsøke sentrale områder av Kvadraturen etter klokken 16, mens den lille minoriteten med avvikende atferd virker å kunne bevege seg fritt. De mange lovlydige får altså innskrenket sin bevegelsesfrihet fordi det ikke finnes virkemidler mot de få som utagerer. I beste fall så virker dette komplett uforståelig!
Derfor har et samlet oppvekstutvalg i Kristiansand, etter initiativ fra Høyre, bedt om en utredning av hvilke tiltak som er mulige å innføre innenfor det eksisterende lovverket for å stoppe utviklingen.
Og bare så det er sagt, dette er ikke en unik situasjon for Kristiansand. Utviklingen virker å være lik over hele landet og krever derfor nasjonale tiltak. Derfor er det nå på tide at regjeringen, ved Kjersti Toppe og Emilie Enger Mehl, griper inn og umiddelbart setter i gang et arbeid for å forhindre en ytterligere eskalering.
Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen 28. april 2023.
