For landbruket er bruk det beste vernet!
I siste kommunestyre behandlet vi en viktig sak knyttet til arbeidet med kommunens kulturmiljøplan.
Dette var ikke vedtak av selve planen, men en nødvendig prinsippavklaring. For oss i Høyre var det avgjørende å ta diskusjonen nå, for å sikre at planarbeidet styrer i en fornuftig retning før den endelige planen skal vedtas.
Inngrep
Vi må finne balansen mellom å ta vare på kulturarven vår, og samtidig sikre et aktivt og framtidsrettet landbruk i Lillestrøm. Vi har over tid fått svært klare signaler fra landbruket om at et for omfattende vern av gårdsbygninger oppleves som et uforholdsmessig stort inngrep og en begrensning for deres virksomhet. Når hundrevis av gårdsbygninger plasseres i strenge vernekategorier, kan det i praksis hindre bønder i å drive moderne og effektiv matproduksjon.
Derfor trengte vi en prinsippavklaring som slår fast at antall registrerte kulturminner for gårdsbruk skal reduseres. Vi må skille mye tydeligere mellom det som har svært høy kulturhistorisk verdi og det som er mindre vesentlig. For oss var det viktig å etablere et premiss for det videre arbeidet: For aktive gårdsbruk skal vern være unntaket – ikke regelen.
Aktiv bruk er det beste vernet vi har. Når gamle gårdsbygninger får nytt liv og kan inngå i moderne næringsutvikling, bevares de gjennom aktivitet og verdiskaping – ikke gjennom byråkratisk stillstand.
Eiendomsretten
Denne saken handlet også dypest sett om respekt for eiendomsretten og om tillit mellom kommunen og grunneierne. Det er et problem når verneprosesser oppleves å skje over hodet på folk. Gjennom denne avklaringen krevde vi styrket åpenhet og medvirkning. Alle berørte eiere skal nå kontaktes. Ingen skal oppleve å bli tatt på senga, og alle skal få tydelig informasjon om muligheten for å få vurdert fjerning fra registeret dersom vernet viser seg å ikke være relevant.
Til slutt var det viktig for oss å løfte denne saken nå for å sikre at kulturmiljøplanen og kommuneplanens arealdel går parallelt. Hadde vi ikke tatt dette prinsipielle grepet, risikerte vi en alvorlig situasjon for landbruket med høy prosessrisiko og innsigelser i det videre planarbeidet.
Vi tar dette grepet for å sikre at kulturmiljøplanen blir et konstruktivt verktøy basert på dialog og fornuft. Gårder er til for å brukes, ikke bare for å stå på museum.
