Aftenposten mener: Barnevernet er for viktig til å brukes som symbolsak

Tage Pettersen og Høyre er helt på linje med lederartikkelen 20.10. Regjeringen må ta de syke barna alvorlig.

– Vi må bort fra dagens «markedsbarnevern» med utstrakt bruk av anbud.

Det sier barne- og familieminister Kjersti Toppe fra Senterpartiet.

Aftenposten har over tid gransket hvordan det står til med noen av barna som sliter mest i Norge. Blant annet er det blitt avdekket at enkelte barn ender opp som kasteballer i systemet. Tilbudet til de mest utsatte er ikke godt nok. De flyttes fra institusjon til institusjon og må forholde seg til en rekke ulike behandlere. Stikk i strid med den forutsigbarheten og tryggheten som er så viktig for så sårbare pasienter.

Det finnes ikke langtidsplasser for psykisk syke barn. Det er villet politikk med et fornuftig utgangspunkt. Akutt syke kan legges inn for kortere perioder. Men de fleste blir både friskere og får det bedre av å kunne bo hjemme og få behandling på dagtid.

Noen kan av ulike grunner likevel ikke bo hjemme. Og de trenger hjelp. I slike tilfeller tar barnevernet over.

Sist uke fortalte A-magasinet om regjeringens plan for å fase ut private aktører i barnevernet. Det er for tiden 165 private institusjoner som regjeringen vil fase ut. De tar seg av noen av barna med størst omsorgsbehov.

Det har vært en stor økning i behovet for slike tjenester. Pengebruken har økt med 40 prosent siden 2016. De siste seks årene har det offentlige kjøpt plasser på private institusjoner for nesten 14 milliarder kroner.

Dette vil altså regjeringen ha slutt på. Målet er å fase ut private aktører i barnevernet innen 2025. Til denne snuoperasjonen har regjeringen satt av 150 millioner kroner.

Målet regjeringen har satt, lar seg ikke forsvare. Det er ikke gjort noen kartlegging over hvorvidt private selskaper leverer dårligere eller bedre barnevernstjenester enn det offentlige. Det er heller ikke godtgjort at slike private selskaper overfakturerer. Altså at det offentlige kan regne med å tilby tilsvarende tjenester til noen særlig lavere pris. Med andre ord begynner regjeringen i feil ende.

Det er viktig at staten har kompetanse som innkjøper av tjenester. Barnevernet må også sørge for at det over tid beholder kunnskapen til å kunne hjelpe disse barna. Men det følger ikke automatisk at alle private aktører bør fases ut. Det er riktig av regjeringen å vende blikket mot de mest sårbare barna i systemet og legge en plan for at de skal få bedre og mer stabil hjelp. Målet må være å bygge opp forutsigbar og trygg omsorg for de barna som trenger det mest. Men det er på ingen måte sikkert at svaret er bare offentlig regi. Saken er altfor viktig til å bli en ball i et politisk spill.