Det fortreffelige monopolet
I en kronikk nylig ble fortreffeligheten ved enkelte monopoler fremhevet. Vedkommende person mener også at dette vil gjelde i helsesektoren. Nå gjaldt det Vinmonopolet, som helt korrekt er en fantastisk forretning. Ut over det klarer jeg faktisk ikke å komme på ett eneste tilfelle av monopolistiske glansbilder. Det gamle Televerket var neppe et eksempel til etterfølgelse.
Heller ikke i helsesektoren kan man peke på suksesshistorier ut i fra at en operatør skal få være alene om å bestemme og gjøre alt. Man må tvert i mot ha relativt kraftige skylapper for ikke å se at konkurranse er det som normalt både gir lavere og bedre priser og bedre tjeneste/produkt.
Øvrig argumentasjon for monopolets fortreffelighet blir også pussig. Man ønsker at helsetjenesten og «fru Hansen» sammen skal bli enige om hvordan tjenesten skal ytes og vil bort fra «minuttstyring». Det høres jo vakkert ut, men dersom halve dagen går med til å gi fru Hansen ønsket bistand, hva da med de fem andre som hjemmehjelperne også skal hjelpe denne dagen?
Videre ønsker man å gi brukeren et ord med i laget når bistand skal bestemmes. Det skulle da bare mangle! Men, på ett vesentlig punkt bryr de røde seg overhodet ikke om hva fru Hansen mener, nemlig hvem som skal få komme hjem i hennes eget hjem og hennes egen seng for å gi nødvendig hjelp: Her skal du værsågod ta i mot dem som vi politikere har bestemt skal gi deg hjelp! Egne ønsker om en annen leverandør? Glem det! Disse er nemlig profitører og slik styggedom kan vi ikke ha i helsevesenet.
Høyre tror at konkurranse virker ved å gi bedre tjenester og rimeligere tjenester. Og vi har faktisk tro på at enkeltmenneskene er i stand til å ta egne valg – og ikke bli overkjørt av røde, politiske formyndere!
