Fornuft eller forutsigbarhet i byggesaker?
Høyre kommer fortsatt til å vurdere byggesaker vi føler er i grenseland – ikke automatisk si Nei!
Av Jørn Ramberg, politiker (H), Moss
Et særdeles tydelig skille mellom dagens posisjon og opposisjon går i byggesaker, spesielt nær vann. I et ferskt leserbrev uttaler Ap at de er opptatt av «likebehandling og forutsigbarhet». Fra styringsflertallets side kan vi bekrefte at det også er vår oppfatning av Ap og de øvrige i opposisjonen: Forutsigbarheten går på at dersom du ønsker å gjøre den minste endring på en eiendom innenfor 100-metersbeltet mot vann er opposisjonens svar «glem det». Alltid. Her skal ingenting skje. Og likebehandlingen går på at det i utgangspunktet gjelder alle eiendommer, uansett om dette kan gå ut over allmennheten eller ikke. Millimeterreglene er absolutte.
Stadig gjentas uttalelsene om at posisjonen bidrar til å bygge ned strandsonen. Selv opposisjonen vet at dette er tøys. De sakene hvor det hersker prinsipiell uenighet handler nesten utelukkende om eiendommer som allerede er bebygd – ikke nedbygging av jomfruelig mark. Det kan være saker som at en platting er et par meter for bred, om en utedo kan få lov til å være et par kvadratmeter «for stor», får man lov til å ha et vindu på en vegg mot sjøen, om et båthus som er bygget noen centimeter for stort må rives og bygges opp på nytt.Opposisjonen uttaler stadig at ved å si JA til noe, så sier vi jo faktisk også NEI til noe annet. Hva er det de mener Høyre sier nei til? Vi mener at ingen av sakene vi har støttet berører allmennhetens muligheter for fri ferdsel. Gjør den det vil ikke Høyre tillate det. Men – som nevnt i eksemplene over – bebyggelsen er der allerede og en tillatelse går ikke ut over noen. Ingen går tur tre meter fra en hyttevegg uavhengig om det ligger en platting på bakken eller ikke, om utedoen er litt for stor eller det står et vindu i en vegg. Her kommer Høyre fortsatt til å være «uforutsigbare» på den måten at vi er villig til å overprøve enkeltsaker som vi oppfatter å ligge i gråsonen og fortsatt la fornuften råde. Så vet vi at Statsforvalteren ikke alltid gir oss medhold. Det kan vi leve med.
