Hva forklarer APs mostand mot privat drift i helse- og sosialsektoren?
Er årsaken den økte avhengighet AP har fått spesielt overfor SV, men også Rødt?
Av Arild Furuseth
Den avvisning av samarbeid med private virksomheter i helse- og sosialsektoren som kjennetegner AP idag, både lokalt og nasjonalt, er et brudd med hva AP tidligere har stått for. I Stoltenbergs regjeringstid inngikk staten samarbeid med private drivere innen mange felt, innen skole, barnehage og helsevesen. Ikke bare ble det inngått samarbeid, de ga uttrykk for at dette var en ønsket utvikling etter modell fra det engelske arbeiderpartiet. Senere undersøkelser bekrefter at dette var riktig; Private virksomheter oppnår gjennomgående bedre score enn offentlige virksomheter i offentlig tilgjengelige brukerundersøkelser, både innen barnehager og sykehjem. Tilnærmet full barnehagedekning ble oppnådd ved at det offentlige etablerte samarbeid med private. Også innen barnevern er man i stor grad blitt avhengig av private tilbud. Når private nå får beskjed om at de ikke lenger er ønsket som samarbeidspartnere, oppstår det store problemer med å fremskaffe tilbud til de som har behov for tilbud fra barnevernet.
Offentlig tilgjengelige undersøkelser viser også at private virksomheter gjennomgående er mer effektive enn offentlige og har betydelig lavere sykefravær, hvilket tilkjennegir at ansatte opplever å ha et godt arbeidsmiljø. Når kommuner nå også gjennomfører en rekommunalisering ved å kjøpe opp private virksomheter, påføres skattebetalerne økte utgifter som høyst sannsynlig også vil bidra til å øke de løpende driftsutgiftene fremover og på sikt å redusere kvaliteten i tjenestene.
Idag ønsker åpenbart ikke AP å inngå avtaler med private drivere innen helse- og sosialfeltet. Hvorfor dette linjeskiftet i APs politikk og hva er det som gjør at kan man samarbeide med noen, men ikke andre private virksomheter? Mens AP ikke har den ellers kjente allergi for privat drift overfor utøvere innen f.eks. tannhelse, røntgeninstitutter, fysioterapiklinikker, er den ikke å finne overhodet i forhold andre næringer som deler av servicenæringen som ikke yter tjenester innen helse og sosialfeltet. Hvordan kan dette forklares? Hva er det som gjør at noen omsorgstilbud er uønsket, mens andre er «innafor»?
Dette linjeskiftet i APs politikk skyldes i vesentlig grad den økte avhengighet AP har fått spesielt overfor SV, men også Rødt. Det er den rødere del av LO som har utviklet tankesettet om Velferdsprofittørene og her harfagforeningene til de offentlig ansatte vært de mest aktive. Disse gruppene ønsker ingen konkurranse mellom det offentlige og private, selv om det betyr økte offentlige budsjetter og lavere kvalitet i tjenestene. Etter hvert som AP har tapt andeler av velgermassen, fra å ha vært et parti med 40% oppslutning til dagens tall under 20%, er partiet – for fortsatt kunne inngå i regjering o.a. styringsorganer, blitt mer og mer avhengig av støtte fra andre partier. For fortsatt å inneha makt i kommunestyrer, regjeringen o.a. styringsorganer, er partiet blitt skjøvet stadig mer til venstre.
Utviklingen lokalt i Moss, bekrefter utviklingen beskrevet ovenfor. AP er blitt avhengig å inngå samarbeid med partier de tidligere «ikke ville ta i med tang». Den lokale «regnbuealliansen», bestående av AP, SP, SV, Rødt, MDG og Kr.f. bekrefter dermed den nasjonale trenden. Lokalt har dette betydd manglende handlings- og styringsevne, noe Høyre ønsker å få en avslutning på etter høstens kommune- og fylkestingsvalg.
