Hvor skal vi bo?

For svært mange er én time med pendling til jobb maksimum for en varig situasjon. Jeg har venner som pendler fra Jeløy til kontorjobb i Nydalen og de velger bil. De har jernbanestasjon rett utenfor kontordøra og reisen tar bare litt over én time med tog. Likevel velger de bil. Årsaken er at dersom én av overgangene mellom ulike kollektivtilbud glipper, blir reisetiden nesten 2 timer.

Om man legger til grunn at én time er maksimal akseptabel pendlertid, ligger Moss og Rygge altså i randsonen av hvor det er mulig å bosette seg om du skal jobbe i Oslo. Det er ikke nødvendig å forklare lesere av Moss Avis hvilke andre fabelaktige fordeler Moss har, men for en innflytter er reisetid til jobb svært viktig. Fredrikstad, Sarpsborg og Halden er langt unna. For langt unna.

I skrivende stund er det i Moss og Rygge tilsynelatende 35 eneboliger til salgs. Av disse er ca halvparten enten i realiteten rekkehus eller tomannsboliger og/eller under prosjektering. Det er altså ca 20 eneboliger i Moss og Rygge til salgs til sammen i dag.

Moss er et fantastisk sted å bo. Med bakgrunn i tallene fra TNS Gallup kan vi legge til grunn at det er tusenvis av familier som ønsker å flytte ut av leiligheter og inn i eneboliger, og Moss er et for mange av disse et aktuelt sted å bosette seg. Når det nesten ikke finnes eneboliger til salgs, vil det nødvendigvis medføre prisvekst.

De økonomiske lovene om tilbud og etterspørsel er så enkle at selv en politiker burde forstå dem. Om du slår en sirkel rundt Oslo med passerspissen i Oslo S og blyanten i 1 times reisevei får du et ganske stort område, men fordelingen mellom tilbud og etterspørsel er den samme. I Drammen, Ski, Eidsvoll, Moss og til og med i Askim. Det bygges alt for lite i stor-Oslo, og den demokratiske fordelingen i de styrende forsamlingene gir mye makt til partier som ikke ønsker nybygging på jomfruelig mark. Det innebærer at nybygging i realiteten kun dreier seg om leiligheter; boliger som 64% av de boligsøkende ikke ønsker seg, men som de vil måtte ta seg til takke med, mens de leter videre og bidrar til ytterligere prisvekst.

Det er vanskelig å få markedet i balanse når man ikke kan røre tilbudssiden. Da er man begrenset til å se på etterspørselssiden, og dersom etterspørselen skal tvinges ned, må det altså bli dyrere å låne penger eller dyrere å eie bolig. Å redusere etterspørselen på denne måten gir en svært usosial effekt: Barn av ubemidlede familier kommer seg ikke inn i boligmarkedet. Dette gir segregering og klasseskiller, og er en effekt som er absolutt uønsket langs hele den politiske skalaen.

Vi må altså gjøre noe på tilbudssiden for å få stagget prisveksten, og vi har tre åpenbare virkemidler:

Virkemiddel nr 1 er å flytte statlige og lokke private arbeidsplasser ut av Oslo, for derigjennom å utvide området befolkningen ønsker å bo i.

Virkemiddel nr 2 er å bygge mer. Jeg mener ikke at det er det offentlige som skal bygge mer, men politikerne må åpne for at mer kan bygges og det må være lov å bygge eneboliger. Frem til til de ulike småpartiene på vippen innser konsekvensen av å nekte bygging på jomfruelig mark er dette virkemiddelet dessverre mindre tilgjengelig.