Leksefri skole – en utopi?

Saken kom som kjent frem ved at Ungdommens bystyre ønsket en slik ordning, og både skolenes SU-er (samarbeidsutvalg) og FAU-er ( foreldrenes arbeidsutvalg) har sagt sin mening i saken. Mange har blitt hørt, og det er bra. Det er slik det skal være i et demokrati, og særlig flott er det at barn og unge finner sin plass i, og lar sin stemme høres i, de demokratiske prosessene som de er så heldige å få vokse opp med. Politikernes viktigste oppgave er å lytte til de ulike stemmene, både for å kunne forstå og danne seg et bilde av hva som oppleves viktig for innbyggerne, og for eventuelt å nyansere egne tanker, egne syn. Det er også politikernes oppgave å la flertallet bestemme, selv når det som besluttes er i strid med eget syn. Å kjempe for det man tror på – for de idealene man synes er de beste å styre etter – kan bare gjøres innen rammen av respekt for de demokratiske spillereglene.

Å forsøke seg på en ordning der lekser ikke skal være en del av det helhetlige opplæringstilbudet, er problematisk på mange måter. I denne saken starter det problematiske allerede i saksframlegget, fordi det ikke beskrives verken mål, metode eller empiri (erfaringsmessige, vitenskapelige undersøkelser). Vi vet ikke nok om hva som er målet med forsøket, annet enn at en leksefri tilværelse skal utjevne læringsresultatene mellom elevene, og dermed være med på å utjevne de sosiale forskjellene, antakelig på både kort og lang sikt. Hvilke delmål tenker man seg? At alle får dårligere resultater på kartleggingsprøver? Alle får bedre resultater? Alle er bedre rustet psykisk, fordi det er mindre stress når man ikke har lekser? Alle blir mer stresset, fordi man for eksempel får dårlig samvittighet hvis man fristes til å forberede seg til en prøve etter skoledagene slutt? Det er også grunn til å stille spørsmål ved om en leksefri skole er et egnet virkemiddel i kampen mot sosial utjevning. Høyre mener at sosial utjevning best skjer ved at alle gis mulighet til utdanning og deltakelse i arbeidslivet. En god skole er helt avgjørende, derfor er den under stadig endring og forbedring, men vi må passe oss vel for å forandre for forandringens skyld, eller på feil grunnlag.

Det neste som er problematisk, er at metodene for å nå de målene man kanskje etter hvert klarer å beskrive, heller ikke forklares godt nok. Hvilke metoder skal vi bruke for å oppnå ønsket resultat? Lengre skoledag? Flere lærere? Annen slags undervisning? Det mangler rett og slett en pedagogisk og didaktisk (undervisningens begrunnelse, innhold og gjennomføring) forankring for hvorfor det er lurt å ikke gi lekser, og for hvordan vi heller burde undervise slik at lekser blir overflødig. Jeg kommer tilbake til dette.

Det gis heller ingen forslag for hvordan man tenker seg at det verdifulle hjem-skole-samarbeidet skal gis gode kår ved bortfall av hjemmearbeid. Kan elevene få lov til å ta med seg skolebøker hjem, slik at de foresatte og barn som ønsker det, skal kunne se på skolestoff hjemme? Eller skal de ikke? Skal all innsikt om elevenes læringsutvikling og læringsutbytte nærmest eies av skolen, eller hvordan tenker man seg at de foresatte til enhver tid skal ha muligheten til følge med på sitt eget barn? Er det ønskelig at det, i et slikt system, antakelig blir skolen og læreren som gjøres mest ansvarlige for elevens opplæringen- og ikke de foresatte? Hvem er det som egentlig har ansvaret for barnets opplæring, og som både plikter og har rett til å gi barnet opplæring i henhold til Opplæringsloven? Det er de foresatte. Skolen skal stå klare til å ta imot barna, og gi dem den opplæringen som til enhver tid er den gjelder i henhold til lovverket.

Hjemmet har en viktig rolle å spille i samarbeidet om barnets utdanning og læring. I høringsuttalelsene fra FAU uttrykkes det bekymring omkring nettopp dette, og enkelte har foreslått at leselekser iallfall må kunne gjøres hjemme. Hvordan rimer det med prosjektets hensikt, i den grad det har en hensikt? Hva skal vi si til dem som tror på at det å følge opp og følge med på skolearbeidet/ skolehverdagen til barnet sitt er verdifullt, fordi det gir kvalitet, mestring, trygghet, glede og mening over skolearbeidet for barnet?

Også empirisk byr saksframlegget på utfordringer. Det mangler dokumentasjon på at leksefrihet er å foretrekke fremfor det motsatte. Det er synd at man ba om uttalelser fra alle som har uttalt seg før slik dokumentasjon forelå. Tenker man seg at man gjennom denne forsøksordningen skal kunne innhente nødvendig empiri for å kunne ta en god avgjørelse videre i saken? Å danne seg en mening basert på kunnskap, erfaring og forskning er å foretrekke fremfor å basere den på antakelser. Å tro at en forsøksordning ved to skoler gir oss nødvendig empiri er nok en ønsketenkning mer enn en realistisk tanke. Det synes for eksempel problematisk å tenke seg hvordan man skal kunne stole på resultater man synes å finne i forsøket når man ikke helt vet hva man ser etter, hvorfor man ser etter det og hvordan man skal se etter det.

Hvilket trinn skal man for eksempel velge? 1. trinn, slik at elevene ikke har etablert noen (uheldige) vaner? Hvordan vet man i så fall at de elevene man velger ikke allerede har fortrinn eller forutsetninger som kan påvirke resultatet? 4. trinn, slik at man har mulighet til å få slutt på forskjellsbehandlingen som tydeligvis ligger implisitt i at noen får hjelp hjemme og dermed vil kunne oppnå bedre resultater på de første nasjonale prøvene på 5. trinn? Eller 9. trinn, kanskje, hvis man ikke tenker at det er for sent? Iallfall ikke 10. trinn, som det presiseres i saksframlegget- elevene der vil helt sikkert falle for fristelsen til å «sniklese» til eksamen – og på den måten ta ansvar for sitt eget liv, på bekostning av prosjektets hensikt.

Det neste som blir problematisk er å utforme et didaktisk og pedagogisk fundament for forsøket, eller ordningen. Det er fornuftig å rette fokus mot nødvendigheten av repetisjon, øvelse, tilpasning og tilrettelegging for den enkelte i både skole- og hjemmearbeid. Dette synet representeres av mange lærere, lærere som gjennom årtier har erfart og tatt lærdom av hva som bidrar til elevenes læring. Lærernes stemme er også viktig i denne saken. Den enkelte presterer best og får det best når noen ser dem og tilrettelegger på best mulig måte for dem. For Høyre er disse «noen»foresatte og lærere, samt alle de verdifulle andre rundt elevene i skolehverdagen. Høyre vil styrke den enkelte elevs mulighet for utdanning, og det gjør vi blant annet gjennom å heve kompetansen blant lærerne og ved å tilby gratis SFO til dem som trenger det. Leksehjelp er et annet virkemiddel, og dette tilbudet er godt i Moss. Flere elever burde benytte seg av det! Og enda flere burde øve seg mer på stoff de er i ferd med å lære, stoff som er gjennomgått og forklart på skolen, rett og slett fordi øvelse gjør mester! Både skolen og hjemmet er og bør være gode øve-arenaer!

Dersom elevene skal rustes til fremtidig skolegang på videregående skole og studier på høgskole- og universitetsnivå, er det nødvendig at de har tilegnet seg gode arbeidsvaner/ studieteknikk. Arbeidslivet krever også mennesker som er i stand til å strukturere seg selv og arbeidet sitt. Det å innse at innsats og arbeid må til for at man skal oppnå resultater, er en viktig erkjennelse.

For Høyre er den enkeltes rett til frihet, utvikling og vekst en kjerneverdi. En verdi vi vil verne om, vel vitende at den enkeltes frihet aldri skal gå bekostning av andre. Jeg skal ikke bli sterk ved å gjøre deg svak. Jeg skal bli sterk sammen med deg, og dersom du trenger mer hjelp enn meg for å bli sterk, så skal jeg og vi, samfunnet, gi deg det. Høyre tror på en kunnskapsrik og kunnskapsorientert skole som blir bra for alle når alle får utnytte det potensialet de har for læring. Det er ikke lekser i skolen som er problemet, det er manglende oppfølging av dem som trenger mer enn det de får. Hva med å støtte dem mer? Uten å bruke andre som krykke, men følgesvenn? En leksefri skole er en utopi. Å heve kvaliteten over opplæringstilbudet, samarbeidet mellom hjem og skole, og støtten som gis til dem som av ulike årsaker trenger mer tilrettelegging enn andre, er mulig. Å forbedre måten leksene gis på, og bedre tilpasse mengde, bredde og dybde til den enkelte, er mulig. Å bevare den ordningen vi har, for stadig å tilpasse og forbedre den i takt med tiden, er ingen utopi. Det er den mest realistiske og best farbare vei.

Astrid Nielsen Eliassen
Adjunkt, Pedagogisk veileder, bystyremedlem og SOK-medlem for Høyre