Myter om privat og offentlig velferdstilbud

Et offentlig/privat samarbeid gir brukerne større innflytelse og bedre kvalitet i tjenestetilbudet.

Av Arild Furuseth, på 29.plass på Høyres liste til kommunevalget.

I valgkampen har det vært noe fokus på private virksomheters plass i velferdstjenestene. Fortsatt er det slik at det er mange myter om hvordan private «håver inn» masse profitt. Faktum er at de fleste private leverandører leverer tjenester etter bestilling av det offentlige hvor premissene og prisene for samarbeidet også er satt av det offentlige og ofte er det slik at det offentlige etterspør tjenester som krever spesialkompetanse. Undersøkelser viser også at de fleste private virksomheter innen velferdstjenestene har et overskudd som er lavere enn hva private bedrifter ellers setter som mål.

De politiske skillelinjene når det gjelder bruk av private leverandører viser at de «røde» vil at alle tjenestene skal være offentlig drevet, mens Høyre, Fr.p., Venstre og Kr.f. i noe ulik grad er åpne for bruk av private. Høyre har alltid vært opptatt av utvikling og bedre kvalitet i omsorgsapparatet og erfaringene viser at dette best oppnås når man slipper private til. Hos private har man en sterkere kultur for brukermedvirkning og evaluering av tjenestekvaliteten, nettopp fordi man vet at tjenestekvaliteten er avgjørende for at de i det hele tatt kan eksistere. Det er derfor ikke overraskende at brukerne av de private leverandørene i alle brukerundersøkelser som er offentliggjort får en bedre tilbakemelding på sine tjenester enn hva de offentlige får.

En av mytene som rødgrønne holder i hevd, er at man mister oversikten over tjenestene når man involverer private, mens det motsatte er tilfellet. Årsaken til dette, er at når det offentlige inngår avtaler med private, skjer det etter en konkurranseutsetting etter regler fastsatt i lov. Det offentlige bestemmer hvilke tjenester som ønskes, for hvem og til hvilke priser. Dette gir det offentlige en oversikt som kan brukes til å kontrollere hva som leveres. Om leveransen ikke samsvarer med bestillingen, kan avtaler sies opp, noe man ikke kan gjøre om det er det offentlige selv som leverer tjenesten. Dessverre viser det seg at når kommuner driver i egenregi, foretas det ikke jevnlige brukerundersøkelser.

Erfaringene med en miks av offentlig og privat drift av velferdstjenester, viser at det skjer en kunnskapsoverføring og innovasjon mellom de private og offentlige som gir økt kvalitet i tjenestene. Et argument mot de private som også hevdes, er at de skaper et todelt helsevesen, mens faktum er at de motvirker en todeling av helse og velferdstilbudet fordi det offentlige setter premissene for bruken av de private. Uten et slikt samarbeid ville det blitt et todelt helsevesen, fordi da ville folk med penger kunne betale seg ut av køene i større grad enn hva som skjer i dag.

Et argument som også ofte hevdes mot private virksomheter, er at de lønner dårligere og har dårligere pensjon. Dette er tilbakevist gjennom flere undersøkelser som bekrefter at det kan være lønnsforskjeller, men at dette kan gå begge veier; av og til lønner private bedre enn det offentlige og vice versa. Når det gjelder pensjoner, har sykepleierne en lovfestet rett til en ytelsespensjon uavhengig av om man arbeider i privat eller offentlig virksomhet, mens den mest vanlige pensjonsordning for andre i både private og offentlig sektor ellers er en innskuddspensjon hvor arbeidsgiver betaler inn 5 % av lønnen til pensjonsordningen.

Moss Høyre ønsker et helse og velferdstilbud hvor det er et samarbeid mellom det offentlige og de private, fordi dette gir brukerne en større innflytelse og fordi dette gir bedre kvalitet i tjenestetilbudet.

Godt valg!