Vi kan ikke frita det som skjer på hjemmebane
I dette innlegget skriver Tage Slind Jensen om de historisk dårlige Pisa-resultatene.
Årets Pisa-resultater bør være en vekker for oss alle. 41 prosent av guttene presterer på det laveste nivået i lesing. Det betyr i praksis at mange sliter med å lese og forstå vanlige tekster. I matematikk er 38 prosent av norske elever på det laveste nivået.
Årsakene er flere og sammensatte. Pandemien har trolig spilt en rolle. Vi politikere må også ta vår del av ansvaret for feilgrep som har forsterket utviklingen. Overdreven skjermbruk på bekostning av fysiske bøker og mangel på tydelige kompetansemål er noe av det vi må ta et kraftig oppgjør med.
Men det er samtidig ingen grunn til å tro at lærerne våre er blitt dårligere til å undervise. Snarere tvert imot.
Skolen kan ikke gjøre jobben alene
Skal vi snu utviklingen, kan vi ikke frita det som skjer på hjemmebane.
Det hjelper lite å stramme inn mobilbruken på skolen dersom barna har ubegrenset skjermtid hjemme. Og skolen kan ikke alene skape gode lesevaner dersom bøker aldri åpnes på fritiden.
Vi må også tørre å snakke om foreldrerollen. Det er fint å ha et nært og godt forhold til barna sine. Men det å være forelder innebærer også å sette grenser og stille krav – enten det gjelder skolearbeid, leggetider eller skjermbruk.
Lærerne trenger foreldrene på laget
Jeg hører fra lærere som opplever at enkelte foreldre forventer at skolen skal løse stadig mer. En lærer fortalte meg om et foreldrepar som ba om at barnet deres ikke skulle få lekser fra mandag til onsdag, fordi fritidsaktivitetene tok for mye tid.
Fritidsaktiviteter er for alle del viktige. Men noen ganger må også skolen få komme først.
Lærerne våre trenger foreldre som støtter opp om skolens arbeid og forventninger – ikke foreldre som ber skolen tilpasse seg alt annet i familiens kalender.
Alle må ta sin del av ansvaret
Vi politikere skal gjøre vår del. Vi skal sørge for gode rammer for skolen, gi lærerne mer tid til å være lærere og få flere fysiske bøker tilbake i klasserommene.
Men politikk alene er ikke nok. Skal vi snu utviklingen, må skole, politikere og foreldre trekke i samme retning.
Skolen trenger foreldrene på laget. Og barna våre trenger at voksne tør å være voksne.
