Hvem tar ansvar for helheten?

Kommuner og fylkeskommuner varsler denne budsjetthøsten kutt i tjenester og nedleggelser av skoler. Det er mange gode formål og innbyggerne har legitime behov. Men det store spørsmålet er hvem som tar ansvaret for helheten?

For mange folkevalgte er det slett ikke nytt at man i kommuner og fylkeskommuner sliter med å få budsjettene til å gå opp. Men denne høsten har det blitt flere hakk vanskeligere.  

Vi har i mange år hatt gode tider, med lave renter og forutsigbar prisvekst. Renteendringene har det blitt advart om lenge, men ingen virker å ha tatt det helt på alvor. Vi har hatt store ambisjoner på vegne av våre innbyggere og det har vært mange gode formål å investere i. Spesielt har det vært fristende å investere i det vi kan se resultater av ganske raskt og synlig.

Nå er utfordringene som det snakkes om lavere økonomisk spillerom, omstilling og et forventningsgap.

Lavere økonomisk spillerom, fordi prisen for investeringene har blitt høyere, i tillegg til at vi har hatt en drastisk prisøkning.

Omstilling bør alle organisasjoner snakke jevnlig om, og det bør ikke være noe dramatisk i det.

Forventningsgapet er det viktig å bruke tid på, for hva er nå egentlig det?

Forventningsgap er blant annet dette gapet mellom hva kommuner og fylkeskommuner har av muligheter, og hva gjerne sentrale politikere lover at kommuner og fylkeskommuner skal gjøre og tilby av tjenester til sine innbyggere.  Dette gapet virker som bare blir større og større, både med tanke på penger, men også med bakgrunn i om vi klarer å rekruttere nok folk til å utføre disse tjenestene.  

Rammefinansiering er vel og bra, men hvem er det som tar det overordnede ansvaret for hva innbyggerne kan forvente av tjenester?

Hvilke «følgefeil» blir det hvis man velger å legge ned en skole, en rusinstitusjon, eller andre viktige tjenester?  Jeg savner ofte en helhetsvurdering når slike ting diskuteres. Vi bør bli flinkere til å snakke samfunnsstruktur i stede for å se på rammer i et budsjett, særlig på regionnivå. Noe som er helt sikkert er at vi ikke bør bruke fellesskapets midler og de knappe ressursen som kvalifiserte medarbeidere er, til å reversere reformer som allerede er satt ut i livet. Alle som driver med politikk og har ansvaret for det offentlig Norge, vet at kommuner og fylkeskommuner ikke har mulighet til å møte alle forventningene, helt på egen hånd. Vi må ta i bruk den felles kompetansen som finnes i landet, uansett om den er offentlig eller privat.

Kanskje på tide at også Regjeringen vurderer endring og omstilling?