Hvordan vet vi egentlig om reindriften er bærekraftig?

Det finnes ingen helhetlig metode for å vurdere om reindriften er økologisk, økonomisk eller kulturelt bærekraftig, det bekymrer meg!

Reindriften er en av de mest symbolske og sårbare næringene i Sápmi. Den er tett knyttet til naturgrunnlaget, og dermed også til spørsmål om klima, arealinngrep og urfolks rettigheter. Likevel har vi i dag ingen helhetlig og fungerende modell for å måle om reindriften faktisk er bærekraftig.

Dette er ikke bare et faglig hull, det er et demokratisk og forvaltningsmessig problem.

Målstyring, som er et obligatorisk prinsipp i all offentlig forvaltning, er i praksis fraværende i reindriftsforvaltningen. Det finnes ingen helhetlig metode for å vurdere om reindriften er økologisk, økonomisk eller kulturelt bærekraftig, det bekymrer meg!

Målstyring handler om å sette tydelige mål, utvikle indikatorer for å måle fremgang, og bruke denne kunnskapen til å justere kursen. Det er et grunnleggende prinsipp i offentlig forvaltning fordi det gir politikken retning, ansvarlighet og etterprøvbarhet. Uten målstyring vet vi ikke om tiltakene vi setter i verk faktisk virker, og vi risikerer å bruke ressurser uten å oppnå ønsket effekt.

I reindriften betyr det at vi ikke kan vite om næringen utvikler seg i tråd med bærekraftsmålene, eller om politiske beslutninger som arealinngrep eller støtteordninger bidrar til eller undergraver målene. Målstyring er derfor ikke bare et teknisk verktøy, men et demokratisk redskap for å sikre at politikken er kunnskapsbasert og målrettet.

Dette er ekstra alvorlig når vi vet at beitearealer stadig bygges ned til fordel for industri, infrastruktur og energiutbygging.

Hvordan kan staten hevde at reindriften er bærekraftig, når vi ikke engang har et system for å måle konsekvensene av arealinngrep?

Riksrevisjonen pekte allerede i 2019 på at reindriftsforvaltningen mangler et godt nok kunnskapsgrunnlag for å vurdere bærekraft. De slo fast at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon for hvordan reindriften påvirker naturgrunnlaget, og at det er svak samordning mellom ulike sektorer som påvirker reindriften.

Men det har ikke alltid vært stille. Under Erna Solbergs regjering tok Høyre initiativ til å etablere en arbeidsgruppe som skulle utvikle kriterier og indikatorer for bærekraft i reindriftspolitikken. Gruppen bestod av representanter fra Landbruksdirektoratet, Sametinget og reindriften selv. Rapporten ble levert i 2021.

Rapporten foreslo en konkret modell for målstyring, med tre hovedmål for en bærekraftig reindrift. Til hvert mål ble det foreslått indikatorer, som for eksempel beitekvalitet, tap av rein til rovvilt, bruk av samisk språk og overføring av tradisjonell kunnskap. Dette var et viktig og konkret forsøk på å gjøre bærekraftsmålene operative i reindriftspolitikken.

Men hva skjedde så?

Lite, dessverre. Det virker som om rapporten ble lagt i en skuff straks Støre-regjeringen overtok makta. Siden da har det vært stille. Ingen oppfølging, ingen implementering, ingen videreutvikling. Dette til tross for at regjeringen har forpliktet seg til både FNs bærekraftsmål og til å styrke urfolks rettigheter.

Rapporten som arbeidsgruppen utarbeidet var på høring våren 2021, og står fortsatt i 2025 som “under behandling” på regjeringens nettside.

Det er på høy tid at vi tar dette på alvor. Vi trenger:

• Å utarbeide og implementere målstyring av bærekraftig reindrift i samarbeid med reindriften, herunder økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.
• Bedre samordning mellom sektorer som påvirker reindriften.

Reindriften er ikke bare en næring, den er en livsform, en kultur og en del av Norges forpliktelser overfor det samiske folk. Men uten mål, vet vi ikke hvor vi er på vei. Og uten styring, risikerer vi å miste det vi skulle bevare.