Språk i krise

Marianne Vorren Wilhelmsen (NSR) avslutter sitt innlegg i Ságat 31. juli med en klar oppfordring til velgerne: «Da har du mulighet til å velge politikere som faktisk setter språket først, og som aldri vil snu ryggen til det samiske. NSR er garantisten for en språkpolitikk som bygger opp igjen det som ble revet ned.»

Men samtidig – bare to dager tidligere – uttrykker Paul Bendikk Jåma (NSR) dyp bekymring i sitt innlegg Sørsamisk språk i krise: Uten lærere forsvinner framtiden (Ságat, 29. juli). Innlegget beskriver et sørsamisk språksamfunn under sterkt press, med alvorlig lærermangel og svak rekruttering.

Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan kan NSR på den ene siden utrope seg til garantist for en bærekraftig språkpolitikk – og samtidig være ansvarlig for en situasjon der både det sørsamiske og lulesamiske språket fortsatt befinner seg i dyp krise?

NSR har hatt sametingsrådet i 11 av de siste 12 årene. Når Jåma, som selv representerer NSR, etter over et tiår med deres styring advarer om at språket forvitrer, er det ikke lenger tilstrekkelig å peke på vilje alene. Politikk må måles på resultater.

Min erfaring fra åtte år som sametingsrepresentant (2013–2021) viste tydelig at det finnes en slags stilltiende aksept for status quo. Budsjettposter og organisasjonsstrukturer har i stor grad vært fredet, og få har vært villige til å ta tak i det som faktisk hemmer framdrift – selv når utfordringene har vært kjent i tiår.

Ta for eksempel den vedvarende mangelen på lule- og sørsamiske læremidler. Problemet handler ikke bare om penger – det handler om system og kapasitet. I dag er det i hovedsak forlag som får tilskudd for å utvikle læremidler. Men flere av disse forlagene klarer ikke å levere. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke får tak i de rette fagfolkene. For å utvikle kvalitetslitteratur for skolene, trengs ressurspersoner med både språklig og pedagogisk kompetanse, og gjerne med tilknytning til skoleverket.

For de som kjenner disse fagmiljøene vet hvor få slike personer det er – særlig innenfor lule- og sørsamisk. Resultatet er at elevene våre blir sittende igjen med konsekvensene. De får færre bøker, dårligere undervisningsgrunnlag – og svakere språkkompetanse. På lang sikt svekker dette både språket og motivasjonen for å bruke det.

En del av løsningen kan være å omprioritere noe av tilskuddsmidlene til skoler som har både kompetanse og kapasitet til å utvikle lokalt tilpassede læremidler. Når læremiddelutviklingen forankres i skolene – der språk, kultur og pedagogikk møtes – kan man få mer relevante og raskere tilgjengelige ressurser for elevene.

Dette fritar ikke Sametinget for sitt ansvar. Det er Sametinget som skal ha hovedansvaret for å være en fullverdig utvikler og koordinator av samiske læremidler. Men ved å gi rom for lokale initiativ som supplement til dagens ordninger, kan man sikre fleksibilitet, mangfold og økt tempo i utviklingen – særlig innenfor de mest sårbare språkområdene.
Apropos Sametinget: Det er verdt å minne om at Sametinget tidligere hadde en egen læremiddelavdeling. Denne avdelingen spilte en sentral rolle i utviklingen av samiske læremidler, før den ble politisk avviklet – til fordel for en modell der forlagene fikk ansvaret og tilskuddsmidlene.

Burde ikke Sametinget ta tilbake dette ansvaret, i hvert fall delvis, og igjen bidra aktivt i utviklingen av læremidler i egen regi?

Jåma peker videre på mangelen på utdanningsinstitusjoner som tilbyr sørsamisk språk på en systematisk og kvalitativ måte. Men bildet er mer nyansert: Nord universitet, avdeling Levanger, tilbyr i dag både arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning med samisk profil og sørsamisk grunnskolelærerutdanning (1.–7. trinn, mastergrad). Mangelen er altså ikke institusjoner – det er studentene som uteblir.

NSRs løsning er å styrke stipendordningene, som i dag er 45.000 kroner per år til samiske lærerstudenter. Det er selvsagt positivt, men langt ifra tilstrekkelig. Allerede i 2017 bidro Høyre til at Sametinget bevilget 50.000 kroner i stipend til studenter på lulesamisk lærerutdanning – et tiltak som NSR verken har videreført eller forbedret, til tross for å ha hatt regjeringsansvaret på Sametinget i 11 av de siste 12 årene.

Høyre mener det er på tide å tenke større og mer målrettet. Vi ønsker at 50 nye samiskspråklige pedagoger skal ha startet sitt utdanningsløpi løpet av kommende periode. Dette er noe av det mest treffsikre vi kan gjøre for å styrke samiske språk.

For å få til dette vil vi å bruke inntil 10 millioner kroner årlig til rekruttering. Det betyr å løfte støttebeløpet fra 45.000 kr til 200.000 kr per student per år – enten som direkte stipend eller som lønn under utdanning, i samarbeid med kommuner. Med denne typen tiltak gir vi reell mulighet for voksne, foreldre og førstegangsstudenter til å satse på en utdanning som det samiske samfunnet roper etter.

Sametinget trenger ikke mer av de samme halvhjertede løsningene. Det trenger mer Høyrepolitikk med konkrete mål, målrettet rekruttering og reelle økonomiske løft som faktisk får folk i utdanning.

Høyres løsninger handler ikke om symbolpolitikk, men om resultater. Hvis vi skal redde og revitalisere de samiske språkene – også lule- og sørsamisk – må vi tørre å gjøre mer av det som virker. Det vil Høyre bidra med.