Avvikling av fritt behandlingsvalg gir uheldige konsekvenser

Elin Nakstad mener at fjerningen av fritt behandlingsvalg er ødeleggende for pasienters mulighet for rehabilitering.

Støre-regjeringen fjernet fritt behandlingsvalg i 2023 og det er svært synd, og ødeleggende for pasienters muligheter for rehabilitering. For meg var det nettopp dette som gjorde at jeg valgte å engasjere meg politisk.

Det finnes mange aktører som staten kan samarbeide med – som har både kompetanse og kapasitet, men som regjeringen av ideologiske standpunkt velger å holde utenfor tjenestetilbudet.

Fritt behandlingsvalg sørget for at stat og kommune samarbeidet med private aktører. Dette kom alle til gode – uansett størrelse på lommeboka. Avslutning av dette samarbeidet er skandaløst i mine øyne. Det går mest utover pasienter innenfor rus og psykiatri og de mest sårbare familiene som ikke har råd til privat behandling.

Spesielt vil jeg nevne Vangseter som hadde døgnbehandling av alkohol- og medikamentavhengighet. Vangseter har hjulpet familier i krise i 36 år. Dette samarbeidet ble annullert med et pennestrøk. Regjeringen avviklet fritt behandlingsvalg uten å erstatte ordningen med anbud, en overgangsordning eller andre løsninger.

Hvordan kan man bare legge ned et tilbud uten å ha en reserveløsning? Det var jo ikke slik at det sto klart et behandlingssted i offentlig regi. Det ble plutselig ikke hjelp å få i det hele tatt.

Norge har over mange år hatt politikk med nedlegging av psykiatriske institusjoner. Jeg tror ikke det er så lurt. Det er ikke alle som har bo-evne og noen føler aldri seg trygg helt alene. Det skaper såkalte «svingdørspasienter» som skrives ut av psykiatriske institusjoner så fort det lar seg gjøre. De er ofte ikke behandlet lenge nok til at de kan leve selvstendige og helsemessig gode liv.

Jeg syns det ofte er et kunstig skille mellom behandling av rusavhengige og psykiatripasienter. Et stort antall av rusmisbrukere har en psykiatrisk lidelse i bunnen. Og mange psykiatriske pasienter bruker rus som selvmedisinering mot for eksempel angst eller depresjon, eller flukt fra en vanskelig verden, for den saks skyld.

Om lag fem prosent av den voksne befolkningen har vært i behandling i psykisk helsevern eller i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det er stadig økende ventelister og mangel på helsehjelp.

Og når man tenker på den enkelte pasient som har behov for hjelp på grunn av psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet så bør man også ha i mente at dette får ringvirkninger til hele familien. Det er hele familier i fortvilelse og krise. I tillegg bør man også erkjenne at voldsutøvere ofte er kjente innen rus og psykiatri.

Jeg mener vi i større grad må forebygge svingdørsbehandling. Man må gi riktig behandling til rett tid, og man må ha tid til å følge opp med ettervern. Jeg har jobbet i helsevesenet siden tenårene og vet at vi trenger de private aktørene i tillegg til et sterkt offentlig helsevesen.