Dagens flyktningpolitikk – en varslet katastrofe!

Den nåværende flyktningpolitikken fører kommunene ut på et uholdbart spor. Vi ser det tydelig i Sarpsborg!

Av: Sarpsborg Høyre

Begrepet «sekundærflyktninger» har blitt en realitet, og mange flytter hit med håp om bedre levekår, men møter i stedet arbeidsledighet og pressede boligforhold. Sekundærflyktninger er flyktninger som, etter først å ha blitt bosatt i én kommune, flytter videre til en annen – ofte uten at den nye kommunen har økonomisk støtte til å håndtere kostnadene.

I Høyres utkast til nytt valgprogram fremmer vi konkret praktisk politikk for å ta tak i denne utfordringen. Høyre vil at:

• Flyktninger ikke skal bosettes i områder med eksisterende levekårsutfordringer eller innvandrerandel over 25 prosent. 
• Flyktninger som flytter og blir avhengige av sosialhjelp, må henvises tilbake til sin opprinnelige bosettingskommune.

Introduksjonsprogrammet som tilbys flyktninger varierer stort i kvalitet fra kommune til kommune. Flere kommuner tar imot forholdsvis store antall flyktninger, ofte fordi de vet at staten dekker kostnadene i fem år. Men så – når regningen går over til kommunen – flytter mange videre, og det er sekundærkommunen som sitter igjen med utfordringene. De som blir i første bosettingskommune, er stort sett de som har fått arbeid og er godt integrert, men dessverre er de for få.

Vi står igjen med en ond sirkel. Mange uten språkkunnskaper og arbeidserfaring strømmer til kommuner som Sarpsborg og resten av Nedre Glomma-regionen. Den politiske unnfallenheten som vi i Nedre Glomma har sett år etter år, har bygd opp til en stor utfordring for både Sarpsborg og Fredrikstad. Skjønt slik situasjonen er nå, er det ikke lenger en utfordring, det er blitt et reelt problem som hindrer kommunene våre i å gi likeverdige, gode tjenester til alle innbyggere.

Arbeiderpartiet foreslår nå en endring i sitt programutkast: De vil «tydeliggjøre overfor kommunene at retten til sosialhjelp bortfaller ved flytting fra bosettingskommunen i løpet av de første fem årene». Men dette er allerede dekket! I dag mister flyktninger retten til introduksjonsstønad om de flytter, og den nye kommunen har ingen plikt til å støtte dem økonomisk. NAV Sarpsborg har prøvd slike saker for statsforvalter og fått bekreftet at praksisen gjelder. Arbeiderpartiet fremmer altså forslag som både er ivaretatt i dagens lovverk og dermed ikke har noen praktisk betydning.

Og det vi trenger, er konkrete løsninger. Vi må stille langt strengere krav både til selve introduksjonsprogrammet landet rundt og til deltakernes forpliktelser. For eksempel bør vi kreve mer aktiv deltakelse i språk- og jobbkurs. Det er ingen vei utenom arbeid om vi skal lykkes med integreringen!

Sarpsborg og kommunene i Nedre Glomma kan ikke fortsette å bære byrden for hele regionen. Sekundærflyttinger påfører oss store kostnader etter at den statlige finansieringen er avsluttet. Vi mener at flyktninger ikke skal bosettes i områder med eksisterende levekårsutfordringer eller innvandrerandel over 25 prosent, og at flyktninger som flytter og blir avhengige av sosialhjelp, må henvises tilbake til sin opprinnelige bosettingskommune. Dette er to av de konkrete tiltakene Høyre fremmer i sitt program.

Det er på tide at vi setter klare krav både til kommunene og til den enkelte flyktning. Alle må få en reell mulighet til å lykkes, men det krever at alle bidrar. Vi skal være et samfunn der alle har reell mulighet til å stå på egne ben, bli selvstendige og skape et godt liv for seg selv og familien. Slik systemet er nå, risikerer vi at kommuneøkonomien og samfunnsstrukturen blir undergravd av en mislykket flyktningpolitikk.

Det haster med å endre kursen, for dagens ordning er verken holdbar eller rettferdig. Med en politikk som svikter både de nyankomne og de lokalsamfunnene de blir en del av, ser vi familier som mister muligheten til å delta i arbeidslivet og barn som vokser opp uten andre utsikter enn et liv i fattigdom. Barn som burde hatt mulighet til å drømme stort, får i stedet begrensede sjanser på grunn av økonomiske og sosiale utfordringer. Dette er intet mindre enn en uverdig behandling av mennesker som har søkt trygghet i vårt land.

Og det er ikke bare de som lider; sekundærkommunene står ribbet for midler og ressurser til å tilby likeverdige tjenester til alle innbyggere. Denne belastningen undergraver lokalsamfunnenes evne til å levere grunnleggende tjenester, fra skole og helse til eldreomsorg og integreringstiltak. Kommunene blir sittende igjen med en skjev fordeling av ansvar og en urettferdig byrde som de ikke har verktøyene til å håndtere. Så lenge regjeringen fortsetter med en politikk som overfører ansvaret for integrering uten å sikre tilstrekkelige ressurser og klare krav til deltakelse i arbeidslivet, vil vi aldri skape de samfunnene vi ønsker oss.