De rusavhengige har nesten ikke stemme – derfor roper jeg
Når rusinstitusjoner med flere tiårs erfaring risikerer å forsvinne, står ikke bare et behandlingstilbud på spill – men håpet til mennesker og familier i krise, skriver Elin Ileby Nakstad
«Jeg er redd sønnen min ikke overlever.»
Setningen kommer fra en mor på legekontoret mitt. Hun sitter foran meg og gråter.
Som fastlege møter jeg rusavhengige pasienter hver eneste uke. Mange av dem har slitt i årevis. De lever med rus, psykiske lidelser og en lang historie med nederlag.Men de roper sjelden høyt. De skriver ikke kronikker. De mobiliserer ikke til protester. De prøver bare å holde livet sammen litt til. Derfor trenger de at noen andre roper for dem.
Gjennom mange år som fastlege har jeg lært mye om sykdom og behandling – men minst like mye om det å være menneske. Nå risikerer flere av Norges mest erfarne rusinstitusjoner å miste grunnlaget for videre drift. Institusjoner som Trasopp, Tyrili, Vangseter og Renåvangen har gjennom mer enn 40 år hjulpet mennesker ut av rus og gitt familier håp i noen av livets mørkeste perioder. Likevel står flere av dem nå i fare for å bygge ned tilbud etter at regjeringen avviklet Fritt behandlingsvalg.
Avviklingen skulle gi bedre styring av helsetjenestene. I stedet kan resultatet bli færre behandlingsplasser og mindre mangfold i rusbehandlingen. Hvis disse behandlingsmiljøene forsvinner, kan vi miste kompetanse det har tatt mer enn 40 år å bygge opp. Når behandlingskapasiteten blir mindre, er det ikke systemene som rammes.
Det er pasientene.
Det er menneskene som sitter på legekontoret og ber om hjelp.
Det er foreldrene som ligger våkne om natten og lurer på om barnet deres fortsatt lever neste morgen.
For meg ble dette også personlig politisk. Avviklingen av Fritt behandlingsvalg var en viktig grunn til at jeg meldte meg inn i Høyre. Ikke fordi jeg er opptatt av systemer eller ideologi i seg selv. Men fordi helsepolitikk til syvende og sist handler om mennesker.
Når behandlingsmiljøer som har hjulpet mennesker og familier i krise i mer enn 40 år står i fare for å forsvinne, er det ikke bare et politisk veivalg. Det er et valg som kan koste sårbare mennesker behandlingen de trenger.
Rusavhengige har nesten ingen stemme i samfunnsdebatten.
Derfor roper jeg.
