Hva om pengene ikke kommer, Sindre?
Ordfører Sindre Marthinsen-Evje mister nattesøvnen av kommuneøkonomiens dystre fremtidsutsikter og krever hjelp fra staten. Samtidig har hans egen parti nettopp vedtatt et budsjett som svekker kommuneøkonomien med 73 millioner de neste fire årene målt opp mot kommunedirektørens forslag.
Stortinget har vedtatt reformer som pålegger kommunen vår 40 millioner kroner i ekstra kostnader i 2023, penger som det ikke er dekning for uten å ta av kommunens fondsmidler. Forståelig nok krever ordføreren at statlige midler må følge med reformene. Samtidig har vi en utfordrende situasjon med mange sekundærflykninger som statistisk sett påfører kommunen ekstrautgifter. Igjen krever man at staten stiller opp med midler, noe som selvfølgelig er berettiget. Men jeg stiller meg spørsmålet: «Hva om pengene ikke kommer?»
Jeg lurer også på hvorvidt Sindre mister nattesøvnen av eget partis budsjett for de neste fire årene. Til tross for at de nevnte 40 millionene ekstra ikke var noen stor hemmelighet under budsjettbehandlingene, velger hans eget parti å reversere flere av de sterkt nødvendige strukturelle grepene som kommunedirektøren foreslo. Man blir ikke populær som politiker ved å legge ned verken barnehager eller sykehjemsplasser. Allikevel skylder vi politikere byens innbyggere å fortelle sannheten, nemlig at dessverre ikke alle kan få alt. Vi skylder byens innbyggere og kommunens ansatte den tryggheten og forutsigbarheten det gir at kommunen har et bærekraftig forhold mellom inntekter og kostnader. Uten en bærekraftig økonomi går vi en usikker fremtid i møte og vi kan få år med drastiske og plutselige kutt for å redde stumpene. Vi vet allerede nå at kommunen ikke har dekning for 40 millioner kroner i 2023. Mitt spørsmål er hvorvidt ordføreren og resten av partiet hans bare krysser fingrene for at pengene kommer fra oven? Burde vi ikke heller selv ta ansvar for en bærekraftig økonomi i Sarpsborg kommune?
I Høyres alternative budsjett foreslo vi å gjøre det vi mener er helt nødvendige strukturelle grep. Det vil bety at ikke alle får alt, men det betyr også at vi gir kommunen et lite økonomiske pusterom og en større trygghet for fremtiden. Trygghet om at vi fortsatt kan levere det vi har lovet til kommunens innbyggere og ansatte dersom pengedrysset fra oven skulle utebli.
Med Arbeiderpartiets budsjett der «alle får alt» er mitt spørsmål: «Hva om pengene ikke kommer?»
