Når integrering egentlig er postnummerpolitikk

Når ansvar kan flyttes med en flyttemelding, og midlene forsvinner etter fem år, er det ikke rart at integreringen svikter. Dette er en flyktningpolitikk som må endres – for både mennesker og kommuner.

Leserinnlegg av Margrethe Motzfeldt

Vi liker å tro at vi har en human og ansvarlig flyktningpolitikk i Norge. Men ser vi nærmere på hvordan systemet faktisk fungerer, tegner det seg et annet bilde – et kynisk byråkratisk spill der mennesker i sårbare situasjoner blir flyttet rundt som regnskapsposter.

I dag tillater systemet at enkelte kommuner tar imot store grupper flyktninger, med statsfinansiert støtte i fem år. Når den perioden utløper – og det virkelige ansvaret starter – har mange allerede flyttet videre. Ikke sjelden til byer som Sarpsborg, der presset på tjenestene allerede er stort.

De som kommer hit, gjør det ikke alltid fordi de må. Mange har vært i jobb, gått på kurs, hatt bosted – men velger å flytte likevel. Ikke av nød, men i håp om noe bedre. Utfordringen til dette er at dagens system ikke stiller spørsmål ved det – og lar tilflyttingskommunene sitte igjen med konsekvensene.

For hver gang det skjer, flytter også ansvaret. Ikke bare for økonomisk sosialhjelp, men også for eksempelvis barnevern og boveiledningstjenester. I Sarpsborg har utgiftene til disse tjenestene nå passert grunnskolebudsjettet. Samtidig har vi ikke fått én krone mer fra staten. Ikke bare er det urettferdig, det er heller ikke bærekraftig.

Noen kommuner vet at dette skjer. De tar imot flyktninger med god dekning fra staten, men uten å investere i reell integrering. For de vet – eller håper – at mange flytter videre. Slik oppstår et system der noen kan kvitte seg med ansvaret, mens andre får det i fanget.

Vi har fått et system der mennesker flyttes rundt etter økonomiske insentiver, som om de var budsjettposter snarere enn enkeltmennesker. Det er ikke integrering – det er regnskapsstyrt rotasjon.

Høyre vil gjøre noe med dette. Vi mener at flyktninger som flytter fra sin opprinnelige bosettingskommune og ikke er selvforsørget, må kunne henvises tilbake dit dersom de søker økonomisk sosialhjelp. Det vil tvinge kommuner til å ta ansvar for resultatene av sitt eget integreringsarbeid. Dersom man kalkulerer med å ta inn mange, uten å satse på språk, arbeid og deltakelse, må man også være forberedt på å bære konsekvensene selv – ikke sende dem videre til neste kommune.

Så lenge systemet belønner kommuner for å ta imot mange på papiret – uten å sikre reell integrering – vil ansvaret fortsette å veltes over på de kommunene som faktisk prøver å gjøre jobben skikkelig. Ikke fordi det lønner seg å ta imot flyktninger, men fordi staten betaler for de første årene, mens de langsiktige kostnadene skyves over på neste kommune. Det er en illusjon av lønnsomhet – som i realiteten koster både folk, kommuner og samfunnet dyrt.

Dette er ikke bare urettferdig. Det er politisk unnfallenhet, og det har pågått altfor lenge. Det trengs en politikk som fordeler ansvar rettferdig, stiller krav til både kommuner og enkeltpersoner, og slutter å behandle mennesker som regnskapsposter vi kan sende videre.