Utfordringer i skolen fra en fastleges perspektiv
Elin Ileby Nakstad, fastlege i Sarpsborg og som også er vår 9. listekandidat, har flere forslag til hvordan man kan bedre utfordringene knyttet til integrering og skole i Sarpsborg. – Det blir ikke billig, men det blir dyrere å la være, mener hun.
Jeg flyttet til Sarpsborg i 2019 og jobber som fastlege i byen og har allerede rukket å bli kjent med mange som bor her. Jeg synes generelt Østfold-byene har varme folk og de er lette å komme i kontakt med. Jeg er oppvokst i Moss og har et forbilledlig inntrykk av Østfold hvor livet leves litt saktere og hvor folk er litt flinkere til å være livsnytere.
Det som var en overraskelse for meg var at det var såpass store utfordringer i denne byen. Jeg ser det ikke som ensidig problematisk, men som en utfordring som jeg har lyst til å være med å rydde opp i. Dette medførte at jeg meldte meg inn i Høyre i 2022.
I Sarpsborg bor det 59.000 innbyggere, det er en flott by med mangfold og mange muligheter. Sarpsborg skiller seg ut på flere områder: Det er billigere boliger, men nesten 10 prosent bor trangt – som defineres med at det er flere personer som bor der enn det er rom eller mindre en 25 kvadratmeter. Det er lave lønninger, lavt utdanningsnivå, og det er dessverre en kommune med flest fattige barn, hele 2.800 barn lever under fattigdomsgrensen. Det er kun 51,8 prosent som deltar på SFO.
Sarpsborg er kjent for å ta imot mange primærflyktninger og derfor også sekundærflyktninger. Man vil jo ofte bo i nærheten av andre som kommer fra samme land. Av de som flytter til Sarpsborg har 91 prosent utenlandsk opprinnelse. Primærflyktninger er økonomisk gunstig for kommunepolitikken, da får kommunen betalt for i 5 år, men ikke noe etter dette. Dersom kommunen ikke har klart å integrere flyktninger etter 5 år, slik at de er selvstendige arbeidstakere så er dette netto økonomisk tap for kommunen. Likevel synes jeg det er størst tap for flyktningene, dersom de ikke har blitt integrerte i løpet av denne tiden. Man blir ikke rik av å leve på trygd.
Hver fjerde konsultasjon hos en fastlege har psykisk helse som tema. Dette er ofte forkledd i andre symptomer til å begynne med, hvor pasienten kommer og ber om en kort sykemelding. Jeg pleier ofte å spørre om de ellers har det bra. Noen ganger kommer det spontant ut hvordan de egentlig har det, mens andre ganger så går pasientene unødvendig lenge og presser seg videre i en livssituasjon som er vanskelig, helt til det renner over av tårer eller man blir helt utmattet og flat.
Jeg vil påstå at den yrkesgruppen jeg sykemelder oftest de siste årene er lærere. Lærerne har vært overbelastet over flere år, og spesielt fra pandemiens debut i 2020 fram til i dag. Lærerne rapporterer om symptomer på stress som søvnvansker, uro i brystet, hjertebank, hodepine, nakkesmerter, ryggsmerter – og ikke minst følelse av
maktesløshet på jobb. Og det er ikke rart i det hele tatt. Noen beskriver arbeidsdagen som lærer i Sarpsborg som såpass utfordrende og vanskelig at jeg hadde ikke klart en eneste uke.
Noe av det som lærerne har fortalt meg at de står i hver dag er mye uro og støy i klasserommet, det er ingen respekt for lærerne og ikke redsel for å få anmerkninger lenger. Lærerne føler ofte at de ikke får fulgt godt nok opp elever som trenger det, og de synes det er vanskelig å skulle ta på seg stadig flere oppgaver. Lærerne er ikke bare lærere lenger, de er sosialarbeidere, psykologer, oppdragere – og mange føler de ikke strekker til.
Eksempelvis har lærere sagt til noen av elevene som ikke oppfører seg bra at de må ringe og varsle foreldrene deres om oppførselen – men får da til svar; «Bare gjør det du, det er jeg som er sjefen hjemme uansett». Og det stemmer dessverre ofte, da foreldrene hjemme ikke kan norsk og ikke klarer å følge med på alt som skjer på skolen. Lærerne blir dessverre også utskjelt av foreldrene til elevene, og noen foreldre truer med å sende klager til Statsforvalteren.
Det har på flere skoler blitt dagligdags å kalle lærerne for «jævla hvite rasisthore», «homse», «dverg», rope «haram» (som betyr forbudt) når lærerne går forbi, «hva er det du glor på – er du pedofil eller?!», «ikke ta på meg – det er seksuell trakassering!», «din kødd», «din jævel« med mer. Noen av elevene har også hatt med kniver på skolen. En lærer fortalte meg om drapstrusler. Disse elevene trenger ikke å være så mange, men de opptrer i grupper og klarer å påvirke flere andre elever til å bli med på denne oppførselen.
Dette medfører at lærerne – og også medelever – gruer seg til å møte på disse elevene, at de er redde for å gå alene i korridorene i tilfelle de møter på disse barna/ungdommene. Det er dessuten altfor få voksne ute i friminuttene og dette er både vanskelig og tøft å håndtere. Det er absolutt også etnisk norske som ikke oppfører seg bra i skolen, men det er et overtall av ikke-etnisk-norske som ikke viser resept for lærerne.
Dette er opplysninger jeg har fått fra lærere på nesten alle skolene i Sarpsborg, fra elever fra de fleste skolene og ikke minst fra politiet. Jeg har fått lov til å gjengi eksempler på hva som blir sagt anonymt.
Det er selvfølgelig ikke noe statistikk utover at det er en muntlig informasjon til meg. Det som er gjennomgående er at alle er redde for å si noe om det – fordi man er bekymret for å bli kalt rasistisk. Og det er man jo ikke for det om man sier hva som skjer.
I tillegg til mildt sagt tøft miljø på skolene, så forteller også en del lærere at de ikke opplever støtte fra sine ledere. Lærerne føler seg krenket av elever, foreldrene til elevene og lederne sine. Og det gjør jo jobben enda vanskeligere å tåle.
Det ble tidligere i år skrevet artikler i Sarpsborg Arbeiderblad vedrørende utfordringer i skolen, om vold og trusler, og nylig var det en artikkel om «at disiplinen må tilbake i skolen». Jeg er for så vidt enig i at disiplinen må tilbake i skolen, men det er mye mer omfattende enn det. Jeg tror sjefen på skolen, rektor, må være sjef igjen. Rektor skal ta sine ansatte i forsvar, tåle å være upopulær, tåle trusler om å bli meldt til Statsforvalteren og alt det andre som trues med fra elevenes familier.
Jeg vet at de som oppfører seg dårlig ikke har det bra med seg selv og/eller hjemme for den saks skyld. Det er en grunn for alt, både god og dårlig oppførsel. Man kan akseptere alle følelser, men ikke all atferd. Jeg tenker at dette er et problem som må hanskes på en annen måte enn det gjøres i dag – å bare døyve det. Det må endringer til på politisk nivå.
Jeg mener absolutt at lærerne skal få mer respekt og mer handlingsrom, slik at det muliggjør utøvelsen av det de er best på – å undervise. De fortjener dessuten mye mer lønn. Lærerne har fått mange oppgaver som i utgangspunktet ikke er deres felt. Jeg mener det trengs flere miljøarbeidere som vernepleiere og sosionomer, og sterkere bemanning i friminutter og i klasserommene.
Jeg har noen forslag til hva Sarpsborg kan gjøre for å løse noen av disse utfordringene. Og det kommer til å koste mye, men jeg er overbevist om at det er verdt det. Å ikke ta denne kostnaden vil koste mer. Når man har valgt å si ja til flyktninger, så må man gjøre denne forpliktelsen på en skikkelig måte. Det tar tid og energi å få flyktninger helt integrert.
1) Alle barn burde få delta på Aktivitetskole (AKS). Dette erstatter SFO, som fungerer mest som en oppbevaring i dag, mens AKS er en mengde aktiviteter som burde implementeres i skolen. Noen av barna som er ikke-etnisk-norske har ikke råd til å delta i organisert idrett eller korps eller annet fordi de har ofte flere barn og dårlig råd. Dersom kommunen langt på vei betaler for dette vil det medføre bedre integrering, samt at barna også får forsøkt seg i sport eller kreativitet.
2) I Oslo-skolen har man vennegrupper på barneskolene som er med på å forebygge mobbing. Dette går ut på at lærerne setter opp grupper som barna skal være med etter skolen en gang i uka. Et barn har med de andre hjem eller på skogstur eller annet, de gjør lekser sammen og spiser sammen, samt har foreldrene på kaffe etterpå. Det er kanskje ikke så lett å få til å ha med noen hjem hvis man bor trangt og har dårlig råd, men man kunne gjort noe utendørs sammen hver uke. Disse gruppene er lærerstyrt slik at man blir kjent med barn som man ikke til vanlig leker mest med.
3) I Oslo-skolen er det også «meglere». Dette er eldre barn som snakker med yngre barn som har kranglet eller hatt en konflikt.
Det er to eldre barn som ber de barna som har kranglet om å fortelle fra hver sin side av saken, de forsøker å løse uenigheten, og dette lar seg så og si alltid ordne, men hvis ikke så involveres en lærer.
4) Vedrørende redsel for å være på skolen slik det er nå, så syns jeg man må ta dette som en dugnad. Alle foreldrene til skoleelevene og/eller de som er på trygd, men som har såpass energi at de klarer, kunne tatt på en gul vest og vært vakter i skolegården, og noen ganger også i timene, til vi får bukt med trusler, vold, dårlig oppførsel og uhensiktsmessig utagering.
5) Mange elever passer ikke inn i dagens skolestruktur, noen passer ikke til å sitte dag ut og dag inn i et klasserom, noen har det bedre ved praktisk tilnærming til læring. Her kunne vi jo kanskje fått utnyttet praktisk læring i hjørnesteinsbedrifter, butikker eller annet?
6) Et viktig moment er at foreldrene får norskkurs og får hjelp til å komme i utdanning og arbeid. I tillegg bør man være åpne for å bli kjent med nye folk fra andre kulturer og dermed implementere de inn i norsk kultur samt at vi kan lære av dem.
7) Det har vært forsøkt at familier med dårlig råd kan søke om midler til aktiviteter etter skoletid. Det er flere problemer med dette: for det første er det ikke sikkert at man forstår det som står på lapper eller andre beskjeder, man vet ikke hvordan man søker, man har flere barn og det blir vanskelig å følge opp alle med ulike aktiviteter. Aktiviteter etter skoletid bør derfor gjøres mer tilgjengelig og lettere å få gjennomført med tanke på transport og oppfølging.
8) Det bør organiseres leksehjelp til de som ikke kan få hjelp hjemme på grunn av språkvansker eller der foreldrene kommer til kort kunnskapsmessig med tanke på hva man skal gjennom på skolen. Det kunne for eksempel vært eldre elever som hjalp til med leksehjelp rett etter skoletid.
9) Barn og ungdommer som ikke er aktive med fritidsaktiviteter har ofte tendens til å være utendørs i gatene og henge. Jeg foreslår også å styrke Utekontakten betraktelig, de bør være mange flere. Det bør alltid være slike i gatene og på busstasjonen og andre aktuelle steder om kveldene. Politiet har fortalt meg at på kun få år har Sarpsborg endret seg hvor det er økt bruk av narkotika. Det pushes nå narkotika helt ned i 12-års alder, mens det for kun få år siden var vanligere å debutere med hasj og annet når man var 16-17 år.
Jeg er positiv til at dette kan vi ordne opp i sammen. Det skal være trygt å være ungdom i Sarpsborg, det skal være trygt og stimulerende å være på skolen, det skal være trygt og et godt sted å være på jobb uansett om man er lærer eller annet.
Av Elin Ileby Nakstad, Sarpsborg Høyre
