Hva sa ordføreren til næringslivet?

Vår felles forpliktelse, enten du er politiker, jobber i offentlig sektor, eller er i næringslivet, er å sørge for at den kommunen vi lever i er i bedre stand enn når vi fikk den. Det er vår forpliktelse til neste generasjon. Og det vil kreve både endring og tøffe beslutninger.

Kjære alle sammen.

I fjor, etter et par uker som ordfører så sa jeg følgende: Alle ønsker endring, men ingen vil endre seg selv. Den svenske poeten, eller rapperen, Timbuktu sa det også godt: Alle vil til himmelen, men ingen vil dø.

Jeg vil alltid velge en person som prøver noe, gjør feil, og starter på nytt, enn en person som står stille. Sånn er det også i politikken. Det letteste er å gjøre ingenting. Da er det ingen motstand, fordi ingenting skjer.

Vår felles forpliktelse, enten du er politiker, jobber i offentlig sektor, eller er i næringslivet, er å sørge for at den kommunen vi lever i er i bedre stand enn når vi fikk den. Det er vår forpliktelse til neste generasjon. Og det vil kreve både endring og tøffe beslutninger.

Vi står i store endringer som lokalsamfunn. Og vi er i utfordringene vi som samfunn må løse sammen. Demografiendringene er en realitet, en ny utenrikspolitikk med ny lokal retning er en realitet, klimaendringene er en realitet og verden er blitt mer uforutsigbar, hvor kampen står mellom de som ønsker en regelstyrt verdensorden, og de som mener at makt, krig, vold og manglende menneskerettigheter er akseptable metoder.

Nå har nesten halve regjeringen, halve stortingsopposisjon, statsbyråkrater og forskere valfartet til Sør-Varanger og Øst-Finnmark i to år.

Det er merkelig å møte ambassadører fra den store verden, på ordførers kontor, som snakker om det opplagte. At fremtidens mat er her i havet gjennom havbruket, at den rene energien vi og Europa trenger er i vår region, at mineralene Norge og Europa trenger for å bygge en selvstendig europeisk industri er nettopp her, at opplevelsene hele verden strømmer til er her, at mulighetene for en fremtidig handelsrute er her. Og etterpå når alle har reist, så virker det som det er litt stille.

Min refleksjon, før og etter valget, er fortsatt at det er vi som bor her selv som må, og skal, ta de tunge løftene. For oss selv, og for fremtidige generasjoner. Og det er dere i næringslivet som tar risikoen hver dag. Som jobber med mulighetene hver dag. Som skaper arbeidsplassene hver dag.

Jeg ønsker å takke dere som satser deres egne penger, som tar stor risiko, som jobber altfor mye. For å skape verdier. For å skape arbeidsplasser. For å skape muligheter til oss alle. Politikere kan ikke vedta vekst i næringslivet, det er det enkeltmennesker som gjør helt selv. Det minste vi kan gjøre da som kommune er å vise respekt for det arbeidet dere gjør. Politikere og byråkrater skal jobbe hver dag for at livet til dere verdiskapere skal bli litt lettere.

For det er tøffe tider for mange i Sør-Varanger. For maritim sektor, for bygg og anlegg, for mange mennesker som sliter med dyrtid og høyere rente. Og det påvirker mange, og det påvirker kommunen som organisasjon også.

Hva er da veien ut? Hvor skal vi gå som lokalsamfunn? Hva skal kommunen gjøre?

Det er politikere som vedtar byråkrati, byråkrater jobber kun under hva som er politisk bestemt. Det skal bli kjappere. Flere beslutninger skal tas på lavere nivå, av kommunedirektøren i en tydelig politisk bestemt ramme og i politiske utvalg, i formannskap og kommunestyret. Men alt skal handle om fart. Tid er penger. Ting må flyte raskere. Erfaringen med å legge ned dispensasjonsutvalget er at ting nettopp tar mindre tid.

 Noe kan vedtas, noe handler om kultur. En JA-kultur for næringslivet er noe vi må samarbeide på tvers om. Vi skal, og må, ha flere møtepunkter som fagråd for bygg og anlegg, sammen med våre dyktige kommuneansatte for å skape en forståelse når det butter imot, og forstå på tvers  hva som må endres. Noe er lovverk bestemt i storting, men noe er også hvordan tidsbruken prioriteres i kommunen. Når planverket ikke er godt nok så skal man få dispensasjoner, og da må planverket endres basert på nye prinsipper slik at det blir lettere fremover og likhet for loven. Ingen ønsker et dispensasjonslotteri.

 Næringsforeningen har klippekort på ordførers kontor, og vi har mange møter, og skal ha mange flere. Og jeg håper vi sammen klarer å breie det ut så vi får enda flere stemmer fra næringslivet med.

Hvor skal vi som lokalsamfunn?

Offentlig og privat sektor må gjøre enda mer sammen. Vi kan ikke, og skal ikke, være redd for den jobben næringslivet kan gjøre for kommunen. De tjenestene en kommune skal gi til befolkningen må vi samarbeide mer med næringslivet om. Fra brøyting og transport, asfalt og bygg og til å hjelpe de menneskene som kommunen har et ansvar for.

Vi kan velge å ikke ta inn over oss realitetene i dag og i fremtiden. Vi blir færre i arbeidsfør alder, og flere som vil trenge hjelp i fremtiden. Da er det ren logikk og samarbeide med hele samfunnet, ikke bare internt i kommunen, for å få ting gjort. For å gi gode kommunale tjenester til folk.

Og det er en dyd av nødvendighet. I dag er vi 3,5 arbeidere per pensjonist i Sør-Varanger, om 25 år er det 2,1 arbeidere. Vi er ikke kommunen alene, næringslivet alene, frivillig sektor alene. Vi er et lokalsamfunn som sammen må løse fremtidens utfordringer og muligheter. Ingen vil gjøre det for oss, vi må gjøre det selv, med alle de ressursene vi har i offentlig og privat sektor i Sør-Varanger.

Og kommunen trenger all hjelp vi kan få. For det skal investere masse for å møte fremtiden. Mellom 600 og 700 millioner i vann og avløp, det er vedtatt et opptrappingsløp på veivedlikehold hvor vi skal opp til 12 millioner i året, og det tallet er sannsynligvis for lite. Vi skal investere i velferdsteknologi, nye digitale løsninger og mye annen teknologi for å møte en fremtid med færre i arbeidsfør alder. Alt dette krever en robust kommuneøkonomi.

For kommunen handler det om bærekraft. Om å ikke bruke penger man ikke har. Og selv om vi går ned til et bærekraftig driftsnivå, så vil vi fortsatt bruke mer ressurser enn andre kommuner på skole, innen helse, kultur og idrett, innen mange av de kommunale oppgavene. Og vi skal forvente, og kreve resultater når vi har høyere ressursbruk. Du viser respekt for andre, når du stiller krav. Og du viser respekt for skattebetalerne. Pengene en kommune bruker er IKKE kommunens sine penger, det er næringslivet sine penger, det er enkeltmenneskene sine penger. Vi skal ha respekt for folk!

En robust kommuneøkonomi er helt sentralt i alt vi gjør. Og vi er ikke gjennom den økonomiske omstillingen ennå. Kanskje vi må innom ROBEK før vi klarer å komme til et bærekraftig nivå. Vi kan ikke bruke penger vi ikke har. Hvis vi skal takle de nødvendige investeringene for fremtiden, og klare den store overgangen vi skal gjennom på kort og lang sikt, så må kommunen selv klare å stå i denne endringen.

For det må være handlingsrom for innovasjon og nyskaping, Sør-Varanger Utvikling og Øst-Finnmark kunnskapssenter er en viktig bidragsyter for å sikre ny kompetanse, rekruttering og økosystem for entreprenørskap. Men viktigst av alt, næringslivet er helt sentral i nye Sør-Varanger kommune, for å sikre at vi kan hjelpe de vi har ansvar for, for sikre at vi har en best mulig infrastruktur, for å ta vare på det gamle og bygge det nye.

Definisjonen på galskap er å gjøre det samme gjentatte ganger og håpe på et annet resultat hver eneste gang. Vi som er i dette rommet vil oppleve store endringer i eget liv, for egen bedrift og i kommunen vi bor i.

Kjære alle sammen, næringslivsfolk, verdiskapere, alle dere hardtarbeidende mennesker.

Lysglimtene våre er mange, jeg skal trekke frem noen. Reiselivsnæringen er tilbake på et høyere nivå enn før covid, og det er artig og møte våre finske venner i Inari og bli mer eller mindre springt ned av investorer, og reiselivsfolk i Finland som ser til Sør-Varanger, som ser til Bugøynes, som ser Pasvik, Neiden og Jarfjorden.

Det er en inspirasjon og møte Bård Gamnes og Geir Thorbjørnsen. Som virkelig har stått i omstilling. Som har fått nye svenske eiere. Det var noen gledestårer i august hos Barel, og det er en overgang, men det er en trygghet for lokal verdiskapning og arbeidsplasser. Takk til alle i Barel for den jobben dere har gjort, og gjør for vårt lille store lokalsamfunn.

Takk til alle dere som har startet for dere selv i år. Som har vist motet til å ta steget, kanskje ut i det ukjente. Og takk til dere alle, som er ryggraden i vårt samfunn. Som er de som i tillegg til å skape verdier og arbeidsplasser, også deler når dere kan med lokale lag og foreninger. Med frivilligheten. Som ser sin nabo, og bryr seg om sin nabo.

Det er vi som bor her som skal ta fremtiden, og det er vi som bor her som bestemmer hvilken fremtid vi ønsker. Om 20 år når min datter Jenny og min sønn Trygve skal etablere seg med sin egen familie, så er mitt mål at vi sammen har klart å bygge en sterk og fremtidsrettet kommune som er førstevalget for langt flere enn i dag. Det er vår felles forpliktelse. Og det er den lange røde tråden i politikken.

Takk for meg.