Til minne om Jorunn Marie Bangsund
I dag ble vår kjære Jorunn Marie Bangsund bisatt i Sallir seremonihus. Tromsø og Høyre har med det mistet en bauta. Vår stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe holdt minneord i bisettelsen på vegne av partiet, og du kan lese minneordet her.
Kjære familien til Jorunn
Kjære alle sammen
Det er med stor sorg at Jorunn har gått bort.
Et godt, varmt, klokt, raust, sterkt og skjønt menneske, som kun ville det beste for alle de rundt seg.
Og for å si det på godt nordnorsk – Jorunn var hel ved.
Jorunn betydde mye for mange.
Først og fremst for familien sin, som ei kjærlig mamma og svigermamma, ei trygg bestemor, ei kjær søster og svigersøster og ei god tante.
Men Jorunn betydde også mye for lokalsamfunnet sitt.
For Jorunn var samfunnsengasjert hele livet, og hadde meninger om stort og smått.
Men det var først på 1980-tallet at hun gikk skikkelig inn i lokalpolitikken for Høyre.
For Jorunn så handlet det å bli aktiv lokalpolitiker om hva hun kunne bidra med til lokalsamfunnet sitt, og for at folk i det lokalsamfunnet skulle få en bedre hverdag.
I et intervju med avisa iTromsø i august 1991, før kommunevalget det året og fortsatt relativt fersk i den aktive politikken, så fikk hun spørsmål om hva som var hennes politiske kjepphest.
Svaret til Jorunn var at Tromsø skulle være en god by å bo i, vokse opp i, og med muligheter for arbeid til alle. Det lokale lokalmiljøet som hun kalte det.
Og akkurat det utgangspunktet for det politiske arbeidet, det fulgte Jorunn i alle hennes påfølgende år som aktiv lokalpolitiker for Høyre, og som medlem av kommunestyret i Tromsø kommune i en årrekke.
Det er mange som har vært heldig å få jobbe sammen med Jorunn i politikken. Og jeg vet at det som kjennetegnet Jorunn best som lokalpolitiker, det var det glødende engasjementet som du nesten kunne ta og føle på når hun satt i gang. Det genuine ønsket om å få være med å utgjøre en forskjell for andre, og for å utvikle Tromsø, byen hun var så veldig glad i.
Jorunn hadde et sterkt sosialt engasjement, og et sosialt engasjement hun også lærte meg og andre i Høyre.
Hun mente at alle i samfunnet skulle ha en stemme, og at den stemmen skulle være like mye verdt, uansett hvor folk var i livet.
Og hun mente at det alltid var viktig å vite hva som rørte seg i folk, og at den beste måten å gjøre det på var å være ute i lokalsamfunnet, lytte til folk og vise handlekraft etterpå.
Derfor var ikke Jorunn den lokalpolitikeren som kun satt på et kontor og leste sakspapirer om konsekvensene politiske beslutninger ville ha, men hun var ute for å se og høre de som ville oppleve konsekvensene av de politiske beslutningene.
Jorunn var også opptatt av å bruke egne erfaringer i lokalpolitikken. Da jeg som ny stortingsrepresentant fikk i oppdrag å utforme Høyres nye politikk for et mer aldersvennlig samfunn og en trygg eldreomsorg, så var Jorunn den helt naturlige sparringspartneren.
Hun hadde selv fått se og kjenne på hvordan eldreomsorgen var, og hun kjempet for at den skulle bli bedre. Både for eldre selv, men også for ansatte og for pårørende.
Jorunn hang med i tiden og var på mange måter en moderne politiker, både i saker og i verdier. Og etter 30 år i lokalpolitikken, så gikk Jorunn ut av kommunestyret i Tromsø kommune i 2015. Begrunnelsen hennes var at det var på tide med et generasjonsskifte i Høyre. Og på den måten brøytet hun også vei for nye ideer, nye krefter og nye stemmer i partiet sitt. Og der andre kritiserte Høyre for å ha for mange unge og ferske politikere, så gjorde ikke Jorunn det. Fordi Jorunn så ikke på alder og fartstid. Hun så engasjementet, og hun så mennesket. Det forteller mye om det mennesket og den politikeren som Jorunn var.
Men selv om Jorunn gikk ut av kommunestyret i 2015, så fulgte hun fortsatt med på møtene og hadde det politiske engasjementet sitt godt i behold. Jeg kunne ofte som gruppeleder for Høyre få en telefon fra Jorunn etter møtene i kommunestyret. Da hadde hun sterke meninger om det som hadde blitt diskutert, og hun kunne komme med både ris og ros. Det satt jeg stor pris på, og hun var alltid ærlig og tydelig i meningene og tilbakemeldingene sine. Jorunn kunne også komme i kommunestyresalen for å følge med fra bakerste tilskuerbenk. Og det var alltid en trygghet å gå på talerstolen og få det lille og hyggelige vinket fra Jorunn, som symboliserte at hun heiet på deg. Det var godt å kjenne på.
Jorunn var også rask i replikken og hadde god sans for humor. Jeg ble ofte invitert på kaffe og vafler til Jorunn i Tromsdalen på søndagene. Der kunne vi sitte sammen i flere timer for å snakke om ting som skjedde i livet eller i samfunnet. Og når praten gikk mot slutten, så kunne Jorunn si til meg at «Nei, Erlend, nå må du komme deg hjem, for nå har du fått din dose med dagsentertilbud her på Bellevue» eller så kunne hun spøke med at hun var sikker på at vi var på samme alder. Også når den fysiske helsen begynte å svikte, så hadde Jorunn fortsatt replikken og humoren i behold. Da hun tilbake i 2016 fikk seg rullator for å komme seg rundt, så var hun fast bestemt på at den måtte ha et kult navn. Og rullatoren ble døpt til Roger Moore.
Kjære Jorunn. Vi to fant tonen fort og gjennom årene har vi holdt god og nær kontakt med hverandre. Du kalte deg selv for «vennina» mi, og det var du virkelig. Jeg husker godt da jeg kom til Tromsø for mange år siden som ung student og ungdomspolitiker. Du sa til meg at som vestlending, så var jeg som nordlending å regne. Du viste raushet og imøtekommenhet fra første stund. Det kommer jeg aldri til å glemme.
Kjære Jorunn. Jeg kommer alltid til å ha deg med meg, i hodet og i hjertet.
Og du skal være trygg på at verdiene du kjempet for, engasjementet du hadde og klokskapen du delte med andre, det kommer til å leve videre, både i menneskene du hadde kjær, i lokalsamfunnet du stå på for og i partiet du la ned en stor innsats for.
Du satte tydelige spor etter deg, Jorunn og du vil bli dypt savnet av mange.
Takk for det gode mennesket du var.
Hvil i fred, gode Jorunn.
