Hva betyr ACER for Norge?

Bakgrunnen for energiunionen og ACER

Norge har en energiforsyning som er så godt som utslippsfri.  I resten av Europa derimot, er energiproduksjonen den største kilden til utslipp av klimagasser. Store utslipp og lite effektive energisystemer gjør at EU arbeider for å erstatte de mange gamle kull- og kjernekraftverkene med fornybar energi som solkraft og vindkraft.

Mens kullkraft og kjernekraft har jevn produksjon og gjerne er lokalisert i nærheten av store befolknings- og industriområder, er de fornybare energikildene uregulerbare og spredt utover. Dette krever nettutbygging i og mellom land for å sikre at det er strøm der den trengs, ikke bare når det er sol eller blåser. Dette er slik vi har bygget vårt eget energinett rundt vannkraften.

De fleste EU-landene er i tillegg avhengige av å importere energi, og energi fra Norge spiller en viktig rolle i Europa i omleggingen fra atomkraft- og kullbasert energiproduksjon til lavutslippssamfunnet.

Utviklingen mot et mer klimavennlig energisystem i EU krever større grad av koordinering mellom EU-land og energimyndigheter. Derfor er ACER opprettet som et byrå for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter for energi. ACER er ikke lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenighet.

Eierskapet til energiressursene

De grunnleggende elementene i norsk energipolitikk ligger fast. Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til produksjonsanlegg, strømnett og utenlandskabler.

Omkring 90 prosent av den samlede kraftproduksjonen i Norge er offentlig eid. I Norge er det kommunene, fylkeskommunene og staten som eier nesten all vannkraft.

Muligheten til å delta i det europeiske energimarkedet er viktig for verdiskaping og sysselsetting i Norge. Norsk gass dekker om lag 25 prosent av forbruket i EU. De nordiske og europeiske energimarkedene har allerede gjennom flere tiår vært nært forbundet gjennom fysiske overføringsforbindelser og sammenknyttede markeder. Dette har vi nytt godt av i Norge, det sikrer blant annet forsyningssikkerheten vår.

Selv om Norge tar del i et mer harmonisert regelverk for energimarkedene gjennom EØS-avtalen, har vi fortsatt råderett over energiressursene våre. Et mer omfattende og detaljert europeisk regelverk gjennom ACER gjør ikke at EU vil få råderett over det norske kraftsystemet.

Kraftpriser

Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER. Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter. Kraftprisen har i mange år blitt påvirket av utviklingene i landene omkrig oss. Både Sverige og Danmark er EU-land og omfattet av EUs energiregelverk.

Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter har vel så mye å si for den samlede strømprisen.

Konstitusjonelle forhold

ACER er altså et byrå som skal ivareta samarbeidet mellom de nasjonale reguleringsmyndighetene for energi.

I enkelte spørsmål kan ACER fatte bindende vedtak i EU. Det gjelder ved uenighet mellom nasjonale reguleringsmyndigheter. For EØS-landene er denne kompetansen lagt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA). ESA vil rette sine vedtak mot NVE, som er en statlig myndighet, og ikke direkte mot norske markedsaktører eller enkeltpersoner.

I følge Justisdepartementets lovavdeling foreligger det ikke overføring av myndighet i Grunnlovens forstand når ESA treffer vedtak som retter seg mot NVE som statlig myndighet, og ikke direkte overfor private aktører. Den norske reguleringsmyndigheten, NVE, vil fortsatt være et norsk forvaltningsorgan som skal utføre virksomhet innenfor rammene av norsk regelverk.

Når det gjelder konsesjoner til strømnett og kraftverk, gjelder fortsatt norsk regelverk uavhengig av virksomheten til ACER. Spørsmål om evt. finansiering av overføringsforbindelser mellom land reguleres av den såkalte infrastrukturforordningen. Den er ikke del av EØS-avtalen i dag.

Klimautfordringene krever at vi samarbeider på tvers av landegrensene. Norsk industri og petroleumssektor deltar allerede i EUs kvotesystem for utslippsreduksjoner. Samarbeidet med EU står sentralt når vi skal utforme ny politikk for felles oppfyllelse av målene i Parisavtalen for resten av økonomien, som innenfor transport, landbruk, bygg- og avfallssektoren, m fl. Slik tar vi felles ansvar i Europa for å håndtere felles utfordringer.