Tanumplatået og Marka
Bernt Iversen skriver i Budstikka 24. oktober at det ikke er riktig at gårdsbrukene på Tanumplatået må fryse alle typer byggetiltak, dersom området skulle bli en del av Marka. Han begrunner dette med at Fylkesmannen i Oslo/Akershus, som har en sentral rolle i oppfølgingen av Markaloven, har innvilget nesten 90 prosent av alle dispensasjonssaker i perioden 2010-2015.
Men Bernt Iversen, det er ikke Fylkesmannen i Oslo/Akershus som skal avgjøre arealdisponeringen i Bærum, heller ikke på Tanumplatået. Det er det Bærums folkevalgte politikere som skal gjøre. – Hvorfor skulle vi innføre et fylkesmannsregime på Tanumplatået, dersom vi kan unngå det?
Arealdisponering og reguleringsmyndighet er en bunnplanke i det kommunale selvstyret i Norge. Bærums folkevalgte politikere i planutvalg og kommunestyre er til fulle i stand til å ivareta dette ansvaret. Ingen kjenner forholdene i Bærum bedre enn dem.
De dyktige bøndene på Tanumplatået trenger forutsigbarhet og stabile rammebetingelser for å kunne opprettholde sitt livsgrunnlag i fremtiden. De driver en næring som hele landet er avhengig av. Og fremfor alt trenger de fleksibilitet og armslag til å gjøre nødvendige omstillinger av virksomheten, når dette er nødvendig for fortsatt lønnsomhet i fremtiden.
Jeg vil legge avgjørende vekt på disse hensynene også i tiden som kommer. Den beste måten å verne kulturmiljøet på Tanum er et aktivt og levende landbruk drevet av ansvarsbevisst bønder, kombinert med de mange vernebestemmelser som ligger i nylig vedtatt kommunedelplan for området.
På 1800-tallet var embetsmennene den mektigste gruppen i det norske samfunnet. De var ikke mange, men hadde avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen. Innføringen av parlamentarisme i 1884 markerte starten på embetsmannsstatens fall.
At noen innbyggere i Bærum i 2016 ønsker å vende tilbake til et statlig embetsmannsstyre, der fylkesmannen kan overprøve demokratisk og folkevalgt ansvar, kan vi bare notere oss.
