Det er viktig å ikke glemme!

I år markerer vi 10 år siden terrorangrepet 22. juli. Forskning fra UiO (C-REX) viser at en stor del av den norske befolkninga tenker at 22. juli er en hendelse de langt på vei er ferdige med, samtidig som at statusen til 22. juli-terroristen vokser i de høyreekstreme miljøene.

For familiene som mistet sine kjære, for de som overlevde, og for AUF og Arbeiderpartiet må begge disse funnene være spesielt vonde å se, og for å være ærlig; det burde engasjere flere av oss!

Vi kan ikke glemme
Det er i dag like sannsynlig at voldelige høyreekstreme eller ekstreme islamister skal forsøke å gjennomføre terrorangrep i Norge (PST). Radikalisering foregår hver dag, og dermed må også arbeidet mot radikalisering innenfor høyreekstremisme, rasisme og fremmedhat foregå hver dag.

Vi kan ikke glemme, fordi kampen pågår daglig i sosiale medier, blant venner, i politikken og på arbeidsplassene. Ved å påpeke «fake news», konspirasjonsteorier og uheldig/tilfeldig eller tilsiktet deling av saker på sosiale medier gjør vi alle et viktig arbeid. Ved å forske fram innsikt og fakta rundt høyreekstremisme kan vi sette inn målrettede og langsiktige tiltak for å unngå radikalisering av voksne.

Å gjøre denne daglige kampen til vår felles kamp er kanskje hvordan vi best respekter ofrene fra 22. juli. Ved å anerkjenne at 22. juli-terroristen angrep AUF og Arbeiderpartiet, står vi sammen sterkere i kampen mot radikalisering og høyreekstremisme.

Alene?

22. juli terroristen er den skyldige. Vi hadde en rettsprosess som vi kan være stolte av, og han ble satt i fengsel. Strafferettslig stod han alene. Det var èn person som planla og utførte de kriminelle terrorhandlingene.

Men han var ikke alene om sine meninger, og mye tyder på at han i stadig mindre grad er alene om nettopp det.

Ansvar

22. juli-angrepene etterlater et stort ansvar. Ansvaret for å ta vare på de som er rammet og etterlatt, og et ansvar for å jobbe for at slike ting ikke skal skje igjen. Ansvaret for å stå opp for demokrati og mangfold, for de som blir angrepet og for de som føler seg truet. Et ansvar for å slå ned alle former for ekstremisme.

Å kunne leve uten frykt for hat og vold er grunnleggende verdier i Norge. Derfor er det viktig å jobbe langsiktig med verdier som demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. For å kunne jobbe langsiktig med målrettede og effektive virkemidler mot høyreekstremisme er kunnskap viktig. Regjeringen besluttet derfor i 2015 å forske på høyreekstremisme spesielt.

Ikke lengre et ungdomsproblem

Fra arbeidet til C-REX ved UiO vet vi nå at høyreekstremisme har gått fra å være et utprega ungdomsproblem, til nå å være knytta til miljøer som nesten utelukkende består av voksne.

Fra å være miljøer hvor de fleste av deltakerne kom inn som tenåringer, og hvor de høyreekstreme gruppene oppfylte noen av ungdommenes grunnleggende sosiale behov for tilhørighet, identitet, kameratskap, beskyttelse og spenning (Bjørgo 1997: 201-207; Bjørgo, Carlsson og Haaland 2001), finnes det i dag ingen sosialt attraktive arenaer i Norge som kan trekke ungdom inn mot høyreekstreme eller rasistiske bevegelser, og heller ikke noen høyreekstrem musikkultur.

Fra å være få, dårlig organiserte ungdommer uten ressurser er nå høyreekstremister voksne, stort sett menn og mellom 20-50 år. De har ressurser, de kan reglene og de opptrer ofte innenfor rammene av hva loven tillater. Dette er med andre ord en helt annen problemstilling enn tidligere.

Denne endringen har store konsekvenser for forebyggingsarbeidet. Der vi gjennom 1990- og i starten av 2000-tallet jobbet gjennom et stort forebyggingsapparat i kommunene rettet spesielt mot barn og ungdom, må vi nå innse at nye tiltak må etableres, dels gjennom andre aktører som Kriminalomsorgen, NAV, Helsevesenet og Politiet.

Fra gata til data – og tilbake til gata?

En annen stor endring er at radikalisering og ekstremistisk aktivisme til stor grad, men ikke utelukkende, har flytta inn på internett og i sosiale medier. Terskelen for å delta har blitt lavere, og det er mye enklere å finne meningsfeller på nett enn på gata. Muligheten til grader av anonymitet har senket terskelen for å komme med hatefulle og truende ytringer. Risikoen ved å delta oppleves også som lavere på nett, og vi ser også svært lite voldsdynamikk da det meste skjer på data – og ikke i gata.

Men det betyr ikke at aggresjonen og hatet er borte, den er bare flyttet til nett, og sannsynligvis i et betydelig økt volum (Nadim & Fladmoe 2016).

Det er også problematisk at nettet i enda større grad er et ekkokammer, hvor ekstremister finner bekreftelse på eget syn, og i enda mindre grad enn før får presentert ulike perspektiver.

Et større volum av hat og aggresjon, mer i det «skjulte» og med lavere terskel for å delta kan vi fort ende i vesentlig større og kraftfulle gatedemonstrasjoner, slik som i Sverige hvor DNM stilte med opp til 500 deltagere, svært disiplinerte med nærmest militær orden, i noen tilfeller med faner og uniformer.

Konspirasjonsteorier og alternative sannheter

Systemiske konspirasjonsteorier om farene ved EU og globalisering har sitt tankegods helt fra 1970 tallet og er i dag vanlige ytringer. Ideen om en hemmelig og planmessig islamisering av Europa utgjør fortsatt kjernen i en islamofob konspirasjonsteori. I Norge vokste dette spesielt fram etter angrepet 22. juli, og kan derfor sees som en arv etter 22. juli terroristen, selv om den ikke oppstod der.

I Norge har vi en arv helt tilbake fra mellomkrigstida hvor Nasjonal Samling anså Arbeiderpartiet som et redskap for «den internasjonale kommunismen» med hovedsete i Moskva. Dette arvegodset ser vi også internasjonalt, spesielt i USA med Q-Anon som det fremste eksempelet. Disse konspirasjonsteoriene har nå blitt «vanlige» i USA.

I disse dager ser vi kommentarer og innlegg som tydelig kobler til de samme systemiske konspirasjonsteoriene. De er mange, og dette løses bare når de møtes av alle oss, sammen.