Ikke bare Erna sin skyld

I etterpåklokskapens tegn er det mange som vil forklare hvorfor det gikk dårlig med Høyre i dette valget.

Det er lett å være enig med dem som sier at Høyre satt altfor stille i båten og tilfreds så på at AP/SP-regjeringen gjorde seg stadig mer upopulær. Så, da SP gikk ut av regjeringen og ting begynte å skje, var vi bakpå fra første stund, og klarte aldri å bli noe mer enn den bleke kopien av FrP. APs strategiske grep med å utnevne FrP til hovedmotstander ble uten tvil gjort for å skremme folk fra å stemme borgerlig. Det knepet fant borgerlig side aldri noe godt mottiltak mot, og her må vi alle ta vår del av skylden.

Erna gjorde en formidabel innsats i valgkampen. Hun stilte opp og gjorde en særdeles god figur: kom stadig ut som vinneren av debatter, ifølge de fleste aviser. Så gikk det som det gikk, og Erna tar ansvar for resultatet.

Men alt er ikke Erna sin skyld. Vi skal ikke glemme at utenforstående faktorer har spilt en stor og kanskje avgjørende rolle i dette valget.

Den første faktoren er Trump-effekten. Ikke lenge etter at Trump hadde kommet til makten og satt igang med å sjokkere venner og uvenner med trusler om straffetoll og andre provoserende tiltak, var det valg i Canada. Det liberale partiet hadde inntil da mistet støtte, og alt lå an til en klar seier for de konservative. Trumps hardkjør skremte velgerne i Canada bort fra det partiet som hadde tettest kontakt med Trump-leiren, og over til det liberale partiet, som i større grad hadde markert avstand. Dermed kunne den liberale statsministeren fortsette etter den største snuoperasjonen i Canadas historie.

Noen få dager senere skjedde det samme i Australia. Trumps uforutsigbare utspill førte til at de konservatives ledelse forsvant og arbeiderpartiets statsminister ble gjenvalgt.

Vi snakket ikke så mye om Trump-effekten her hos oss; det var ikke i vår interesse å spre negative spådommer, men det er godt mulig at Trumps utspill har skremt folk her i landet også, og at Trump-effekten har hatt en virkning også hos oss.

Den andre faktoren som må trekkes frem, er verdenssituasjonen. Det er krig i Europa. I en krisesituasjon øker tradisjonelt oppslutningen om lederen. Det kunne vi se under Corona-krisen, der Erna opplevde å få stor støtte. Nå er det Støre som er leder, og han nyter godt av den samme effekten. Mange føler at de nå må samle seg om lederen for å gi ham styrke til å føre landet trygt gjennom krisen. Ikke bare det, til alt overmål hentet Støre inn Stoltenberg – NATO personlig, med gode kontakter til alle europeiske ledere og i tillegg et slags greit forhold til Trump.

Dette er ikke noe forsøk på en bortforklaring, det er ikke engang en mager trøst, men disse aspektene kan være en del av forklaringen. Det må vi ikke glemme når vi nå skal analysere situasjonen.