Mat på dagsenteret
For mennesker med demens er måltidene på dagsenteret langt mer enn mat. Det gir trygghet, fellesskap, struktur i hverdagen og en mulighet for ansatte til å følge med på helse og ernæring.
Derfor reagerer jeg når enkelte fremstiller felles måltider på dagsenter som et spørsmål om valgfrihet. Denne debatten handler om tilbudet til mennesker med demens, og om hva som gir trygghet og gode dager for dem som bruker dagsenteret. Min mann fikk diagnosen Lewy body-demens da han var i begynnelsen av 60-årene.
Rune var så heldig å få plass på et dagsenter hvor han kunne være sammen med andre relativt unge mennesker som også hadde fått en demensdiagnose. Hver morgen ble han hentet av en av de ansatte, som kjørte rundt og hentet de som skulle på dagsenter. Når de kom fram, sto frokosten klar. De satte seg rundt bordet, spiste sammen og pratet.
Vi vet alle at de gode samtalene ofte skjer rundt et bord. Slik er det også for mennesker med demens. Rune snakket sjelden med meg om sykdommen og bekymringene sine. Hjemme skulle han være pappa og kjæreste. Men rundt bordet på dagsenteret kunne han åpne seg for andre som forsto hva han gikk gjennom.
Før han ble kjørt hjem til jentene og meg, fikk han middag. Det var ofte dagens høydepunkt. Når han kom hjem, fortalte han om hva han hadde spist og hvor hyggelig det hadde vært. På dagsenteret fikk han jo også dessert og det fikk han jo aldri hjemme. Så det var ikke rart han var fornøyd.
For meg som pårørende var dette helt avgjørende. Jeg slapp å bekymre meg for om Rune hadde spist eller om han kom hjem sulten. Dagsenteret hadde kontroll. De passet på at han fikk i seg det han trengte av mat og næring. Det var uvurderlig for meg, som både var pårørende og hadde barn hjemme.
Demens er ikke bare Alzheimer. Det finnes mange ulike demenssykdommer. Rune hadde Lewy body-demens, som blant annet gjorde det vanskeligere for ham å spise og drikke på egen hånd.
Jeg fikk aldri spørsmål om Rune ønsket mat eller ikke. Det var en naturlig del av tilbudet på dagsenteret – og en svært viktig del. Måltidene var fellesskap, trivsel og omsorg. Samtidig kunne de ansatte følge med på om deltakerne fikk i seg nok næring.
Noen ganger i året ble vi ektefeller invitert til frokost eller middag sammen med gruppen. Da fikk vi se hvordan de hadde det. Stemningen rundt bordet var fantastisk. Det gjorde godt å oppleve.
Skal noen sitte på et dagsenter i seks timer uten mat og drikke fordi det kalles valgfrihet? Eller tenker man at de pårørende også i tillegg til alt annet skal sende med de mat og drikke? Rune ble hentet rundt klokken ni og kom hjem rundt klokken tre. Hadde han ikke fått mat i løpet av dagen, ville hverdagen blitt langt vanskeligere – både for ham og for oss som familie.
Dette handler også om å støtte de pårørende. Når dagsenteret sørger for måltidene, er det én bekymring mindre å bære. De ansatte gjør dessuten mye mer enn å servere mat. De følger med på helsen til brukerne, ser endringer i sykdomsutviklingen og gir råd og veiledning til familiene underveis.
Noen sammenligner dette med valgfrihet. Jeg tenker heller på hvordan vi ser på mat i barnehagen. De færreste ville ment at hvert enkelt barn selv skulle avgjøre om det ville spise eller ikke. Vi er glade for at barna får mat gjennom dagen. Mange ønsker også skolemat for alle elever.
Derfor synes jeg det er merkelig at det oppstår en debatt om hvorvidt mennesker med demens skal få et felles måltid på dagsenteret. For dette handler ikke om tvang. Det handler om omsorg, fellesskap og verdighet. Når vi sørger for at mennesker med demens får sitte rundt samme bord, dele et måltid og få den næringen de trenger, tar vi vare på både dem og familiene deres. Det er ikke å begrense valgfriheten – det er å vise ansvar.
