Det viktigste vi kan gi mennesker er en vei videre
Sarpsborg har over tid hatt større levekårsutfordringer enn mange andre kommuner, med flere som står utenfor arbeidslivet. Flere mottar økonomisk sosialhjelp over lang tid, og flere unge strever med å få fotfeste i arbeid eller utdanning.
Gruppeleder, Høyre
I disse dager behandler Sarpsborg kommune en sak om økonomisk sosialhjelp. Kommunedirektøren foreslår at satsene ikke indeksreguleres i 2027, og som forventet har debatten i stor grad handlet om hvorvidt dette er riktig virkemiddel. Etter mitt syn blir diskusjonen ofte stående mellom to ulike analyser av samme problem: Noen mener høyere ytelser er veien til mindre fattigdom. Jeg mener veien til mindre fattigdom først og fremst går gjennom arbeid, kvalifisering og deltakelse i arbeidslivet.
For sosialpolitikk må vurderes ut fra hvilke resultater den skaper for mennesker over tid. Da er det ikke tilstrekkelig å spørre hvor mye som utbetales i dag. Vi må også spørre hvilke valg systemet stimulerer til, og hvilke muligheter det gir mennesker til å bygge økonomisk selvstendighet.
Jeg mener velferdsordningene må innrettes slik at de understøtter arbeidslinja. Dersom forskjellen mellom offentlige ytelser og arbeidsinntekt blir for liten, reduseres også de økonomiske insentivene til å delta i arbeidslivet for mennesker som har mulighet til å jobbe. For enkelte kan forskjellen mellom å motta ytelser og å delta i arbeidslivet fremstå som mindre enn den burde være.
Derfor må sosialpolitikken vurderes ut fra mer enn størrelsen på utbetalingen. Den må også vurderes ut fra om den bidrar til at flere mennesker får erfaring, språk, nettverk, mestring og tilknytning til arbeidslivet. Det er nemlig der veien ut av fattigdom ligger. For dette er ikke først og fremst en diskusjon om noen hundrelapper opp eller ned i måneden. Det er en diskusjon om hva slags sosialpolitikk som virker, og om hvordan vi best hjelper mennesker videre i livet.
Forskningen på økonomiske ytelser og arbeidsdeltakelse gir ikke ett enkelt svar. Samtidig peker mye av kunnskapen i retning av at veien til arbeid sjelden ligger i høyere ytelser alene. Det som ser ut til å gi resultater, er kombinasjonen av tydelige forventninger, økonomiske insentiver og sterk arbeidsrettet oppfølging. Derfor mener jeg diskusjonen om sosialhjelp må handle minst like mye om aktivitet, kvalifisering og overgang til arbeid som om størrelsen på selve ytelsen. Og jeg mener helt klart at det er riktig å la satsene stå på dagens nivå.
Økonomisk sosialhjelp skal sikre et forsvarlig livsopphold for mennesker som ikke kan forsørge seg selv. Den oppgaven skal ordningen fortsatt løse. Samtidig er sosialhjelpen en del av et større velferdssystem, og da må vi også diskutere hvordan systemet påvirker veien tilbake til arbeid, aktivitet og selvstendighet.
Arbeidslinja har vært et grunnleggende prinsipp i norsk velferdspolitikk gjennom flere tiår. Tanken er enkel: Samfunnet skal stille opp når mennesker trenger hjelp, samtidig
som arbeid skal være hovedveien til inntekt, fellesskap og selvstendighet. Dette handler imidlertid ikke bare om økonomi. Arbeid gir struktur, nettverk, erfaring, språk, mestring og tilhørighet. For de fleste mennesker er arbeid den viktigste arenaen for deltakelse i samfunnet. Derfor må vi også erkjenne at insentiver har betydning.
For mennesker som defineres i vår arbeidskraftreserve vil forholdet mellom arbeidsinntekt og offentlige ytelser påvirke hvilke valg som tas. Hele velferdsstaten er bygget på denne erkjennelsen. Vi ser den i skattesystemet, vi ser den i pensjonssystemet, og vi ser den i arbeids- og velferdspolitikken.
Den samme diskusjonen pågår nå nasjonalt, hvor regjeringen har foreslått den største omleggingen av integreringspolitikken på over tjue år. Begrunnelsen er interessant. Regjeringen peker på at dagens system i enkelte tilfeller gir svake økonomiske gevinster ved å gå fra offentlige ytelser til arbeid, og at dette kan gjøre det vanskeligere å lykkes med integreringen. Derfor foreslår regjeringen å samle flere ordninger i en ny integreringsstønad som i større grad belønner arbeid og aktivitet.
Forslaget innebærer samtidig at en enslig flyktning kan få redusert sine samlede ytelser med mer enn 25.000 kroner i året. Likevel er regjeringens hovedbegrunnelse ikke reduserte utbetalinger, men at flere mennesker skal komme i arbeid og bli selvforsørget.
Det er et resonnement som fortjener oppmerksomhet også lokalt. Regjeringen argumenterer for betydelige reduksjoner i enkelte ytelser fordi de mener arbeidslinja må styrkes og flere må over i arbeid. Da fremstår det som lite konsekvent å hevde at Sarpsborg går for langt ved å la sosialhjelpssatsene stå uendret i ett år. Mens regjeringen diskuterer reduksjoner på mellom 10 og 40 prosent, dreier denne saken seg om å ikke indeksregulere satsene, noe som kan tilsvare om lag 2,6 prosent. Forskjellen illustrerer hvor moderat kommunedirektørens forslag faktisk er.
Regjeringens forslag viser videre at spørsmålet om økonomiske insentiver og arbeidsdeltakelse ikke er et særstandpunkt på høyresiden, men en erkjennelse som i økende grad deles på tvers av partilinjene, fordi utfordringen er den samme: For mange mennesker står utenfor arbeidslivet over for lang tid.
Og når vi vet at mange mennesker blir værende lenge på økonomisk sosialhjelp, må vi være villige til å diskutere om stadig høyere passive ytelser er det virkemiddelet som best møter utfordringene våre. For de fleste som står utenfor arbeidslivet er ikke veien videre først og fremst knyttet til størrelsen på en ytelse. Veien videre handler om språk, kvalifisering, arbeidserfaring, nettverk, mestring og muligheten til å få en fot innenfor arbeidslivet.
Det er også verdt å merke seg at Sarpsborg allerede bruker betydelige summer på økonomisk sosialhjelp, hvor det i 2025 ble utbetalt 149 millioner kroner. Samtidig vet vi at utfordringene består. Da er det helt legitimt å diskutere hvordan ressursene kan brukes på en måte som i større grad bidrar til varig inkludering. Og nettopp derfor
foreslår Høyre og styringsflertallet at eventuelt økonomisk handlingsrom som følger av endringen skal brukes til å styrke arbeidsrettede tiltak. Flere mennesker må møtes med kvalifisering, aktivitet, arbeidstrening og tett oppfølging, flere må få muligheten til å bygge erfaring, språk og kompetanse, og flere må få hjelp til å ta steget fra offentlig ytelse til egen inntekt.
Sarpsborgs største utfordring er at for mange står utenfor arbeidslivet, og derfor trenger vi en sosialpolitikk som i enda større grad retter innsatsen mot arbeid, aktivitet og selvforsørgelse. Det er den beste løsningen for den enkelte, og det er den beste løsningen for samfunnet. For det viktigste vi kan gi mennesker er en vei videre.
Margrethe Motzfeldt
Gruppeleder, Høyre
