Eldreomsorg i dag og i morgen

Vi må forandre for å bevare: Helsereformen i Sør-Varanger

Det er en velkjent læresetning at et samfunn dømmes etter hvordan det tar vare på sine svakeste. I Sør-Varanger er kommunens fremste kjerneoppgave å sikre trygghet, verdighet og omsorg for dem som ikke kan ta vare på seg selv. Hvis vi skal klare å innfri dette samfunnsløftet også i årene som kommer så må politikken være basert på kunnskap. Vi blir flere som trenger hjelp, og det blir færre som kan gi hjelpen. Da må vi forandre for å bevare det beste i helsetjenestene våre. Og målet er å gi hjelp til flere enn i dag.

Hvorfor må vi ha en helsereform?

Vi står midt i den store demografiske omstillingen akkurat nå. Hvis vi fortsetter med samme organisering av våre helsetjenester så er det den sikreste oppskriften på at tjenestene svikter når behovene øker. Fakta fra vår egen kommune og resten av Norge forteller sannheten: Vår største mangel er ikke penger, men mennesker. Den politikeren som påstår at vi kan bemanne oss ut av dette ved bare å øke budsjettene forteller ikke sannheten.

I dag er det om lag 3,4 yrkesaktive bak hver pensjonist i kommunen. I 2040, er dette tallet nede i 2,3 og 2,2 i 2050. Det betyr at langt færre hender i yrkesaktiv alder må bære omsorgsbyrden for et sterkt voksende antall pleietrengende. Antallet innbyggere med demens i Sør-Varanger vil nesten dobles, fra rundt 230 i dag til over 430 i 2050. Halvparten som har en demenssykdom, vil også ha en hjerte- og karsykdom. Dette er ikke noe som er unikt for Sør-Varanger kommune.  I den nylig fremlagte NOU’en «én helsetjeneste» beskriver de også nødvendigheten av endring med at en opprettholdelse av dagens strukturer vil kreve at andelen av sysselsatte som jobber i kommunal sektor må øke fra 30 % til 39 %. Hvem skal da jobbe i politiet? Forsvaret? Næringslivet?

Denne demografiske endringen forsterkes av bemanningssituasjon som allerede rammer hverdagen i kommunen. Vi vet at det er vanskelig å få tak i helsepersonell, og vi gjør alt vi kan for å rekruttere. Dessverre så er helsepersonell den største mangelvaren i dag og i morgen. Derfor må vi gjøre mange endringer samtidig.

Sør-Varanger bruker i tillegg betydelig mer penger på helse og omsorg enn sammenlignbare kommuner, uten at det gir oss flere hender eller bedre resultater. I dag bruker vi totalt 380 millioner på helse og omsorg. Det er 53 millioner mer enn kommuner som er lik oss. Dette gir oss en mulighet til å bruke pengene smartere og mer effektivt for å hjelpe flere enn i dag.

Løsningen er ikke alene flere sykehjemsplasser. Da vil vi ikke klare å gi hjelp til flere, da ender vi med å gi hjelp til færre. Vi må ha flere løsninger.

Hva mener vi er de beste løsningene?

Vi mener at vi kan gi enda bedre helsetjenester i fremtiden hvis vi får til en kunnskapsbasert reform. Levetiden går opp og vi kan leve lengre, tryggere og lykkeligere.

Løsningen for fremtiden er at Sør-Varanger skal bli en offensiv helsekommune. Vi må snu hele omsorgstrappa opp ned for å sikre at vi har sykehjemsplasser til de som trenger det mest. Det betyr at hverdagsrehabilitering og aktiv hverdagsmestring skal være standarden. Ergoterapi og fysioterapi må rykke inn tidlig for å trene opp funksjonsevnen i eget hjem, slik at man kan bo lengre hjemme.

Fremtidens løsning krever også at vi bygger riktig og samler fagmiljøene mer robust. Vi må etablere nye, tilpassede omsorgs- og demensboliger, og sikre flere korttids- og avlastningsplasser som gir pusterom til utslitte pårørende. Kommunens fagfolk har pekt på bibliotekparken og at man bygger videre på det vi allerede har for å ha flere omsorgsboliger særlig for demens. Og vi skal skape flere korttidsplasser og avlastningsplasser først. Det er kjernen for å kunne sikre at vi kan bo lengre og tryggere hjemme. Det viktigste grepet er derimot det ansvaret vi tar som enkeltmennesker.

Fremtidens helsetjenester henger tett sammen med hvordan vi bor. Det grepet som gjør at man kan bo lengst mulig hjemme er badet. Hvis man har mest mulig på en flate, og at man har et bad som er tilpasset, så vil man klare seg lenger hjemme. Vi må ta i bruk velferdsteknologi i stor skala for å frigjøre hender og fjerne unødvendig kjøring. Elektroniske medisindispensere, digitale tilsyn og trygghetsalarm med GPS skal bli en naturlig del av omsorgshverdagen. Teknologi skal aldri erstatte menneskelig varme, men den skal fjerne rutineoppgaver og nattlige forstyrrelser, slik at helsepersonell får tid til å være helsepersonell og bruke kompetansen sin der det faktisk teller. Helsearbeidere må avlastes fra administrative oppgaver og unødig rapportering slik at de kan være ansikt til ansikt med pasientene. Hvordan vi bor betyr mye, men også hvor vi bor.

Vi vet at Magnus Mæland som ordfører skapte bevegelse da han sa at hvis man trenger mye helsehjelp i fremtiden så må man flytte til Kirkenessentrum. Det er sannheten også i dag. Sykehjemmet vårt er Prestøyhjemmet, og det er for de som trenger hjelpen aller mest. Hvis du trenger mye hjelp fra hjemmebasert omsorg så vil vi ikke klare å gi den hvis du bor langt unna sentrum. Det finnes rett og slett ikke nok sykepleiere for at vi skal klare det samtidig som vi skal klare å gi hjelp til enda flere i fremtiden. Hvis du ikke trenger masse hjelp, men noe hjelp så er det viktigste at vi kan gi trygghet gjennom velferdsteknologi, og at du selv kan komme til de som kan hjelpe deg. Derfor er boligsatsingen i sentrum av Kirkenes viktig, men også at vi har boligkonsepter som gjør det lett å gi helsehjelp i eksempelvis Pasvik, Bugøynes og slik som Sjøtun på Jakobsnes. Vi kan bo hvor vi vil, så lenge vi vil, og vi kan få noe hjelp uansett hvor vi bor, men hvis du trenger mye helsehjelp så må du selv ta et aktivt boligvalg.

Fremtidens helsetjenester vil kreve at vi endrer politikk, og at vi må stå i beslutninger. Det som bekymrer oss mest, er populisme og lettvinte løsninger. Politikere som er mot at vi må endre må stå til ansvar for deres løsninger. Realiteten er den samme for oss alle. Kunnskapen har vi alle fått, og de faglige rådene er tydelige. Vi må endres til en offensiv helsekommune.

Magnus Mæland og Tina Agnete Bønå