Hvem skal bo i Høye Nord?
Når staten avviser å stille opp for jernmalmgruven i Sør-Varanger, behandler regjeringen prosjektet som et isolert bedriftsøkonomisk anliggende. Det er en strategisk blunder.

I tiår etter tiår har vi hørt festtalene om Nord-Norge som «mulighetenes landsdel» og Norges sikkerhetspolitiske viktigste område. Men ord er billige, mens handling koster. Når regjeringen nå har vendt tommelen ned for statlig risikoavlastning i gjenåpningen av Sydvaranger gruve, avsløres en fundamental brist i norsk sikkerhets- og næringspolitikk: Vi mangler fullstendig en politikk for geoøkonomi.
Hva er egentlig geoøkonomi? Forenklet sagt er det bruken av økonomiske virkemidler, kapital, eierskap og markedsstrukturer for å oppnå geopolitiske og strategiske mål. Det handler om å forstå at økonomisk trygghet og nasjonal sikkerhet ikke lenger kan skilles fra hverandre. Den naive globaliseringens tid er absolutt forbi. Epoken der vi trodde blindt på at frihandel alene ville skape fred, og der Tyskland og Europa gjorde seg avhengig av russisk gass. I dag er handel, råvaretilgang og infrastruktur blitt hard makt. Stormaktene kjemper ikke bare med militære styrker, men gjennom eierskap til kritiske verdikjeder, mineraler og teknologi.
EU kaller dette for industriell autonomi. Evnen til å sikre egne ressurser, og gjøre seg uavhengig av autoritære stater som Russland og Kina. USA møter denne virkeligheten med tunge strategiske virkemidler og statlig risikoavlastning.
I Norge sitter vi derimot på gjerdet.
Når staten avviser å stille opp for jernmalmgruven i Sør-Varanger, behandler regjeringen prosjektet som et isolert bedriftsøkonomisk anliggende. Det er en strategisk blunder. Sydvaranger sitter på enorme forekomster av høykvalitets jernmalm, råstoffet som trengs for å bygge grønt stål, fornybar energi, kraftlinjer og forsvarsmateriell for våre allierte. En gjenåpning ville skapt hundrevis av helårlige industriarbeidsplasser og ringvirkninger for tusen mennesker i et grensesamfunn som allerede har tatt den tyngste støyten for Norges sanksjoner mot Putin-regimet.
I tillegg viser regjeringen manglende forståelse for hvordan risikovillig kapital fungerer. Det skal hentes milliarder av kroner til et prosjekt hvor det ikke finnes norsk risikovillig kapital, og det er like vanskelig med europeisk risikovillig kapital. Man er altså ute i den store verden som sitter langt unna og ser på kartet når de skal investere. På kartet ser de et område hvor den eneste innfartsåren til Kirkenes halvøya er så skadet at man lysregulerer fordi man kun kan kjøre en vei om gangen, og hvor man må tenke hardt tilbake i tid for å finne den siste store statlige investeringen i regionen. Selvsagt påvirker dette beslutningene til kapitalistene, og tro noe annet er meget naivt. Det er arrogant å henvise gruveprosjektet til eksisterende statlige ordninger, de har jo helt tydelig ikke truffet og fungert.Annonse
Hadde gruven vært et batteriprosjektet eller et nytt bygg for toppidretten, så hadde sikkert milliardene flagret.
Jeg er ikke en tilhenger av late subsidier og gratis penger. En av søylene for geoøkonomien må være markedsprinsipper, men den andre søylen må være oppnåelsen av strategiske målsetninger. Flere folk i Øst-Finnmark er virkelig å treffe spikeren på hodet i måloppnåelse. I tillegg ber gruveprosjektet om at det gis markedssignaler om at investeringen er trygg fra staten, det betyr noe støtte, ikke all støtten.
Sivil bosetting og et robust næringsliv i Øst-Finnmark er selve ryggraden i Norges suverenitetshevdelse og NATOs yttergrense. Forsvaret har verken egne bakerier, nok lastebiler eller gravemaskiner. Forsvaret er avhengige av at lokalsamfunnet rundt dem lever og fungerer. Uten næringsliv blir det ingen folk, og uten folk har vi ingen beredskap.
Når regjeringen fraskriver seg ansvaret og overlater finansieringen utelukkende til et tøft kapitalmarked, oppstår det uunngåelige paradokset: Kapitalen må hentes et sted. Hvem fyller tomrommet når den norske staten melder pass? Skal vi risikere at strategiske eierinteresser fra aktører vi ikke har sikkerhetssamarbeid med kjøper seg inn bakveien via internasjonale fond og selskaper?
Skal vårt geoøkonomiske virkemiddel altså kun være sikkerhetsloven som den eneste, reaktive nødbremsen når skaden allerede har skjedd. Vi må skape en offensiv, norsk geoøkonomi.Annonse
Nordområdene er ikke et distriktspolitisk sosialprosjekt som skal holdes i live med passive ordninger og konferanseskåler. Finnmark er porten til Arktis, kilden til ressursene det frie Europa trenger og NATOs øyne og øre på grensen til Russland.
Hvis ikke staten våkner og tar i bruk aktive geoøkonomiske virkemidler for å sikre kontroll, industri og bosetting ved grensen, må vi stille regjeringen de to mest ubehagelige spørsmålene av alle: Hvem skal eie det Høye Nord? Og hvem skal bo i det Høye Nord?