Norge har lykkes med mye, men integreringen går ikke godt nok. Arbeid og språk er fortsatt nøkkelen til å bli inkludert i det norske fellesskapet, men integrering handler om mer enn økonomisk selvforsørgelse. Det handler om tillit – og for å sikre og bygge tillit må det finnes et sterkt grunnlag i felles verdier, institusjoner, historie og tradisjoner.

Vi må våge å snakke om kultur som en del av integreringspolitikken. Skal vi bevare velferdsstaten og tilliten som bærer Norge, må vi også bevare de verdiene, det verdenssynet og de kulturelle tradisjonene som har bygget det tillitsbaserte Norge vi er så glad i. Derfor må vi fornye integreringspolitikken – ikke fordi Norge skal være mindre åpent, men fordi vi ønsker å bevare det som gjør samfunnet vårt sterkt.

Integrering handler om mer enn arbeid og språk – det handler om verdier og en felles tilhørighetsfølelse. Innvandring og integrering er mer sammensatt enn å være for eller imot. Innvandring gir mange muligheter, men også mange utfordringer. For lenge har innvandring blitt satt i lys av økonomiske fordeler alene, mens den også fører til demografiske, kulturelle og politiske endringer og utfordringer. 

Vi må videreutvikle et integreringsprosjekt som bygger på frihet, ansvar, tillit og felles verdier og tradisjonsgrunnlag.

Bakgrunn

Mange har pekt på at Norge har utviklet en berøringsangst i integreringsdebatten. Vi snakker for lite om kultur og verdier, og for mye om språk, arbeid, systemer og prosesser. 

Når integreringen går saktere enn innvandringen, klarer vi ikke å inkludere alle våre nye landsmenn i fellesskapet. Det store samfunnet får ikke nok tid til å venne seg til endringene, og innvandrere får mindre rom til å forstå hvilket Norge de skal integreres inn i. Da risikerer vi å miste det som gjør Norge unikt: høy tillit, små forskjeller og stor sosial mobilitet. Dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot innvandring, men om å sikre at innvandringen skjer på en måte som faktisk bygger samfunnet, og ikke svekker dets tillit.

Et Civita-notat fra 2025 dokumenterer at integreringen utfordres av tre faktorer:

• For høyt innvandringsnivå i forhold til samfunnets kapasitet til å integrere.

• Kulturelle barrierer som negativ sosial kontroll, æreskultur og klankultur.

• Økende segregering i skole og bomiljø, som svekker fellesskapet og skaper utenforskap.

Norge har tatt imot over 100 000 flyktninger siden 2022. Det har vist både vilje og kapasitet, men også press på kommunene, manglende språk- og arbeidsoppfølging og økende segregering.

Ifølge IMDis integreringsbarometer føler mange norskfødte med innvandrerforeldre seg integrert – men ikke fullt ut akseptert. Samtidig viser samfunnsdebatten at vi mangler en helhetlig forståelse av samfunnets absorpsjonskapasitet, altså hvor mye og hva slags innvandring Norge faktisk har evne til å integrere. Til sammen viser dette at integrering handler om gjensidighet: majoritetssamfunnet må også inkludere, men det må gjøre det innenfor en kapasitet og en evne som gjør inkluderingen reell.

Høyre bør være partiet som tar høyde for dette og utvikler en ny, bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk. Det krever politikk som omdefinerer selve grunnlaget for integrering slik det har vært utformet frem til i dag.

Høyre vil: 

• Jobbe for et nasjonalt rammeverk for absorbsjonskapasitet som måler språk, arbeid, utdanning og sosial deltakelse i kommunene – og kobler innvandringsnivået til integreringsevne.

• Be regjeringen legge frem en perspektivmelding for integrering hvert fjerde år, der demografi, verdier, kompetanse, likestilling og økonomi analyseres samlet – etter modell av Perspektivmeldingen for statsfinansene.

• Styrke verdidimensjonen i integreringsarbeidet, blant annet gjennom obligatorisk opplæring i norske verdier og samfunnsnormer i introduksjonsprogrammet, etter den danske modellen.

• Jobbe for spredt bosetting og forhindre gettodannelse, blant annet gjennom språkopplæring før skolestart og ved å sikre at minoritetsspråklige elever ikke utgjør et flertall ved enkelte skoler.

• Styrke kommunenes integreringsevne, inkludert økonomiske ordninger som belønner kommuner som lykkes med arbeid, språk og samfunnsdeltakelse.

• Jobbe for å reformere og videreutvikle asylsystemet i samarbeid med europeiske partnere, slik at flere får hjelp i nærområdene og færre trenger å risikere livet for å søke beskyttelse.

• Sikre at midlertidig beskyttelse forblir midlertidig, og bidra til trygg og verdig retur når forholdene i hjemlandet tillater det.

• Sørge for at Norge ikke tar imot flere kvoteflyktninger enn det kommunene faktisk har kapasitet til å integrere, og styrke returarbeidet slik at ordningene fungerer etter intensjonen.

• Styrke opplæringen i demokrati, medborgerskap og rettsstatens prinsipper, og stille tydelige krav om forståelse og respekt for demokratiske og liberale verdier ved permanent opphold og statsborgerskap.