Staten deler ut rettigheter – kommunene betaler
For meg er prinsippet ganske enkelt: Når staten vedtar nye rettigheter og nye krav, må staten også være villig til å ta en større del av regningen.
Ullensaker vokser raskt. Jessheim blir mer og mer by, vi blir flere innbyggere, og stadig flere trenger tjenester fra kommunen. Det er i utgangspunktet et godt tegn. Folk ønsker å bo her.
Men veksten koster også. Samtidig som vi skal bygge skoler, utvikle helse- og omsorgstilbud og ta vare på veier og bygg, får kommunene stadig flere lovpålagte oppgaver og rettighetsfestede tjenester.
La meg være tydelig: Jeg mener det er bra at mennesker som trenger hjelp har sterke rettigheter. Problemet er at staten altfor ofte vedtar rettighetene uten at det følger nok penger med.
Vi merker det lokalt
Som lokalpolitiker ser jeg dette ganske konkret. Vi kan sitte og diskutere et budsjett og lete etter noen millioner til skole, eldreomsorg eller vedlikehold. Samtidig kan nye lovkrav eller enkeltvedtak på andre områder koste kommunen store beløp som vi i praksis har liten mulighet til å påvirke.
Kommunekommisjonen har også pekt på at kommunene over tid har fått flere oppgaver og innbyggerne flere rettigheter, samtidig som det blir hardere kamp om både penger og arbeidskraft. For en vekstkommune som Ullensaker blir dette ekstra krevende.
Pengene må følge behovet
Det er også en annen side av dette som jeg mener vi må tørre å snakke om. Ullensaker har Jessheim som bysentrum, nærhet til kollektivtransport og tjenester, og mange nyere og universelt utformede boliger. Det gjør kommunen attraktiv. Også for mennesker som kan ha behov for omfattende kommunale tjenester.
Og sånn skal det være. Folk må selvfølgelig få bestemme hvor de vil bo. Men da må finansieringssystemet henge med. Når behovet flytter på seg, må pengene i større grad gjøre det samme.
Dette handler om ressurskrevende helse- og omsorgstjenester, BPA, individuelle vedtak og andre lovpålagte oppgaver som kan få store økonomiske konsekvenser for en enkelt kommune.
Vi trenger en ny diskusjon
Jeg mener derfor vi bør diskutere en ny helsereform og hvordan ansvaret mellom stat og kommune skal fordeles framover.
For meg er prinsippet ganske enkelt: Når staten vedtar nye rettigheter og nye krav, må staten også være villig til å ta en større del av regningen.
Jeg tror på lokalt selvstyre. Vi som er valgt lokalt, må få et reelt handlingsrom til å prioritere etter behovene i kommunen vår.
Det betyr ikke at vi i Ullensaker kan skylde på staten hver gang økonomien er vanskelig. Vi må også gjøre vår del. Vi må prioritere, effektivisere, redusere unødvendig byråkrati og bruke skattebetalernes penger fornuftig.
Men det finnes en grense for hvor mye kommunene kan effektivisere seg ut av. Skal staten bestemme stadig mer av hva kommunene skal levere, må staten også ta større ansvar for hva det faktisk koster. Det synes jeg egentlig bare er sunn fornuft.
