Jens Christian Mikkelsen, 1. nestleder i Tønsberg Høyre : "Å forsvare et land"

«Jeg ønsker at det skal være åpenhet og ærlighet både rundt situasjonen og utfordringene i Forsvaret.»
Det er slik vi husker Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i oktober 2013.
Regjeringens ønske om at Forsvarets svakheter skulle komme til syne, vendes rett som det er til kritikk. Det virker til at det er svært få som tenker over tilstanden Forsvaret var i når Regjeringen overtok ansvaret.



Tilstanden som var presentert for landets innbyggere var rosenrødt. I desember 2012 sto daværende statsminister Jens Stoltenberg foran en gruppe soldater og offiserer i Telemark bataljon ved Rena leir, med følgende budskap: – «Omstillingen av Forsvaret som ble påbegynt etter den kalde krigen tok slutt, er i stor grad ferdig.»
I dag vet vi at det ikke var tilfellet og svært langt fra sannheten.
Arven som denne Regjeringen overtok var mye verre en mann kunne forestille seg. Bare investeringsporteføljen som man overtok, var dobbelt så stor i forhold til hva det var avsatt penger til. Forsvarssjefen sa sågar at Forsvarets kapasiteter er så redusert i volum og omfang at disse var på kritisk lavt nivå.
At det sto dårlig til kunne Heimevernet skrive under på, det var tross alt materiellmangel over hele linja. Det var år hvor Heimevernet ikke mottok penger til å trene og anskaffelser ble hele tiden skjøvet ut i det uendelige. Det var først når Forsvarsministeren ønsket at offiserene i Forsvaret skulle begynne å tørre å si sannheten, at tilstanden virkelig kom til syne.
«Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket. Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen? Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler.» - Forsvarsministeren i et intervju med Aftenposten.
Så ble Ukraina invadert av Russland og Krim ble annektert. Med ett ble det en endret sikkerhetspolitisk situasjon, mye mer kompleks enn tidligere. Det tradisjonelle trusselbildet smeltet sammen med det nye.
Med dette som bakteppe ba Forsvarsministeren høsten 2014 om anbefalinger fra bl.a. Ekspertutvalget, Vernepliktsutvalget og Forsvarssjefen. Forsvarssjefens mandat var vidt, og for første gang fikk han mulighet til å fremlegge en anbefaling utenfor de økonomiske rammene. Med den såkalte «tredje bane» kunne Forsvarssjefen vurdere hva som var nødvendig for å skape det forsvaret som Norge trengte.
Det er disse anbefalinger som ligger til grunn for Langtidsplanen for Forsvaret. Det Forsvarssjefen anmodet om, har han fått. Han måtte jenke seg litt her og der. Han fikk bl.a. ikke trukket Heimevernet ned til 30.000 mann og en endring av Telemarksbataljonen ble også avvist. Forsvarssjefens Militærfaglige Råd (FMR) viste at det var svært store utfordringer i landmakten.
Et annet resultat av denne åpenheten var også grobunnen for et forsvarspolitisk engasjement i partiet. Landsmøtene viser også en tydeliggjøring av forsvarspolitikken.
«Norges frihet og selvstendighet er for viktig til at Høyre kan slå seg til ro med den forsvarsevnen vi har i dag» – Erna Solberg, Landsmøte 2015.
I årene etter har partiet arbeidet for økte bevilgninger og tydelig forsvarspolitikk, hvilket i år resulterte i et vedtak om 2% BNP innen 2024.
Forsvaret har sett den største økningen i tildelinger på svært mange år. Heimevernet fikk 16% økning i 2017 alene. Flere fartøyer kommer fra kai. Mer personell blir øvet. Lagre fylles opp. Fartøy oppgraderes. F35 kampfly, kystvaktfartøy, maritime patruljefly, ubåter, og kampluftvern anskaffes. Det gjør også 74 stormpanservogner, 21 oppklaringsvogner, 15 stridsledelsesvogner, 16 stormingeniørvogner og 16 multirollevogner med bergings- og sanitetskapasitet. Over 150 store og små prosjekter er i anskaffelse.
Er vi tilfreds? Ikke i nærheten. Vi må fortsette å øke forsvarsbudsjettene og prioritere operativ aktivitet og beredskap. Men de grunnleggende utfordringene kan ikke løses innenfor de årlige budsjettene. De kan heller ikke løses innenfor langtidsplanen som trådte i kraft i år. Vi må se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet.
Det er mange som sier at de ikke ser noe til økningene i forsvarsbudsjettene, men det understreker viktigheten av arbeidet som nå er påbegynt. Det er store strukturelle endringer som må til for at mest mulig av pengene skal komme operativ ende til del. Forsvarets ansatte som selv er en del av arbeidet, må gi sin mening oppad slik at den neste FMR blir enda bedre.
For det er noen som virker til å tro at arbeidet er ferdig, eller at Forsvarets struktur nå er satt i stein de neste 15-20 årene. Dette er selvsagt feil. Denne langtidsplanen må sees som det verktøyet det er ment å være. Et dokument som skal snu trenden i Forsvaret.
En trend hvor Forsvaret råtnet på rot. En trend som innebar at fartøyene fortsatt lå ved kai. En trend som innebar for lav eller ingen beredskap. En trend hvor intet ble gjort med landmakten. En trend hvor «Putin rustet opp og vi rustet bort.»
Det vil komme en ny langtidsplan i 2020 og flere statsbudsjett i årene som kommer. I den anledning er det nødvendig med «åpenhet og ærlighet» rundt situasjonen. Det er derfor viktig at engasjementet som Forsvarsministeren har tent med sitt arbeide, fortsatt vil vise resultater i årene fremover.
Et arbeid som best gjøres med Ine Eriksen Søreide som Forsvarsminister.