Fred, frihet og frivillighet
Ukraina kjemper en kamp for Ukraina. For sin selvstendighet. Og for demokratiet, for Europa, for oss. Vi må fortsette å støtte dem i denne kampen, skriver stortingskandidat Kari Sofie Bjørnsen.
I dag, den 8.mai, markerer vi at det er 80 år siden nazistene måtte gi opp sitt avskyelige mål om diktatorisk verdensherredømme og tyskerne kapitulerte i Norge. For at Norge og resten av Europa atter skulle bli frie, selvstendige nasjoner, der menneskerettigheter, frie valg og andre grunnleggende demokratiske rettigheter står sentralt, måtte vi kjempe. Ufattelig mange menneskeliv gikk tapt. Soldater i kamp, fanger i konsentrasjonsleirer, vanlige folk på feil sted til feil tid da bomber og terror rammet.
Nå har vi en ny krig i Europa, noe mange av oss ikke trodde var mulig. Russlands diktator Putin invaderte for tre år siden sitt naboland Ukraina, etter å ha startet med annektering av Krym i 2014. Skyttergraver, nedslakting av sivile, terrorisering med droneangrep hver natt, propaganda med meningsløst, men farlig innhold er på nytt ikke en historie eller dårlig fiksjon, men en tragisk realitet. Tallene er usikre, men det antydes over flere hundre drepte ukrainske soldater, og flere tiltalls tusen sivile.
Jeg har nettopp kommet hjem fra en reise til Kyiv med Ukrainian Freedom Convoys. Det er en frivillig organisasjon som samler inn gamle, men brukbare firehjulstrekkere og kjører de fra Norge til Ukraina. Så langt er nær 280 biler levert. En svært lang kjøretur, men uten tvil den mest meningsfylte bilreise jeg noensinne har foretatt. Etter over 2100 km ble bilene overlevert til ukrainske soldater og velsignet av en lokal ortodoks prest, før de blir kjørt til fronten. Soldatene vi traff kunne fortelle at bilene betyr mye for soldatenes mobilitet og sikkerhet. Soldatene bruker bilene til å forflytte personell raskt, komme seg unna russiske angrep, som base for oppskyting av droner og til å frakte materiell og sårede personer.
Mange lurer på om dette er noen vits. Svaret på det er et rungende JA!
Soldatene og de ukrainske frivillige var svært takknemlige for bilene. Noe av det som likevel var mest gripende var takknemligheten for at vanlige mennesker fra andre land støtter deres kamp for frihet og selvstendighet. Det var tårevåte samtaler, gode omfavnelser, respekt og felles forståelse for hvilke verdier det er verdt å kjempe for.
Noen timer ble tilbrakt i bomberom langt under bakken de dagene jeg var i Kyiv. Våre lokale venner gikk ikke til sine tilfluktsrom. De blir angrepet så ofte, alarmen går hver natt og de prøver så godt de kan å la livet gå sin gang. Angrepene er ren terror mot sivilbefolkningen. Folk er slitne. Mange av de vi snakket med fortalte om mangel på søvn og depresjoner.
Ukraina kjemper en kamp for Ukraina. For sin selvstendighet. Og for demokratiet, for Europa, for oss. Vi må fortsette å støtte dem i denne kampen! Både Norge som land og vi som folk bør gjøre mer. Myndighetene med de store pengene til utstyr, våpen og gjenoppbygging. Vi som enkeltmennesker kan, støtte som frivillige og med donasjoner.
Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Jeg er takknemlig for å ha hatt muligheten til å kjøre disse milene, overlevere bil, og treffe de som kjemper for sin rett til å leve i sitt selvstendige land som selvstendige borgere.
Våre bidrag som frivillige gjennom forskjellig organisasjoner vil ikke i seg selv endre krigens gang. Det gir meg likevel håp. Fordi mennesker hjelper mennesker. Jeg har sett med egne øyne hvor mye det betyr for de som kjemper at vi bryr oss. Hvordan det styrker kampmoralen til soldater og ukrainske frivillige. Det krever kamp og innsats å reetablere fred og frihet. Men det gode vil vinne – til slutt. Slik det også gjorde i mai 1945.
