Innspill til Forsvarskommisjonen: Hvordan innretter vi Forsvaret etter krigen i Ukraina?
Den sikkerhetspolitiske situasjonen er dramatisk forverret etter Russlands brutale invasjon av Ukraina. Dette må få konsekvenser for den fremtidige innretning av Forsvaret. Den kraftig forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen fra 2022 er naturlig nok ikke tatt høyde for i gjeldende langtidsplan.
Til våren skal forsvarskommisjonen legge frem sin rapport, og forsvarssjefen presentere sitt fagmilitære råd. Det er over 30 år siden forrige forsvarskommisjon, som ble nedsatt kort tid etter Berlinmurens fall. I 2023 står vi overfor viktige fremtidige veivalg i forsvarssektoren. Høyre har fått gode innspill om mange av disse problemstillingene gjennom møter med ulike fagmiljøer og ressurspersoner, som Høyres interne referansegruppe til forsvarskommisjonen har gjennomført. Det er krevende avveininger som må gjøres. Forsvarskommisjonen har fått fanget fullt av krevende problemstillinger.
Krigen i Ukraina har avdekket at noen systemer er særlig kritiske i forsvaret mot den russiske krigsmaskinen, også fordi Kreml bevisst og målrettet rammer sivilbefolkningen som endel av krigføringen. Mye av det militære materiellet Ukraina etterspør som mest, er systemer europeiske land har begrensede mengder av, som artilleri, stridsvogner, luftvern, droner og missiler. Utholdenhet, volum og logistikk er avgjørende faktorer i Ukrainas forsvarskamp.
Alt er ikke direkte overførbart til norske forhold, men forsvarskommisjonen bør adressere spørsmålet: Hvordan videreutvikler vi Forsvaret sett i lys av erfaringene på slagmarken i Ukraina og morgendagens trusselbilde? På den annen side må Forsvaret vårt alltid innrettes helhetlig, som et fellesoperativt system. Bare slik kan vi oppnå optimal effekt med de begrensede ressurser et lite land har til rådighet.
Forsvaret står foran store utskiftninger av materiell i årene fremover, og innfasing av nye kapasiteter som det er investert tungt i de siste årene. Sjøforsvaret skal investere flere titalls milliarder i nye overflatefartøy, og i tillegg å fase inn de nye ubåtene som nå er under produksjon. Skal vi klare å beholde en tilstrekkelig stor marine, er det avgjørende at fartøyenes kampkraft veier tyngre enn hensynet til plattform. En ny fregatt koster i dag anslagsvis 12-15 mrd. kroner per stykk. Dersom vesentlig rimeligere fartøy med om lag samme kampkraft og samme kapasiteter kan utføre stort sett de samme oppdragene, bør en slik løsning vurderes. Rett og slett for å oppnå et tilstrekkelig volum, slik at vi ikke får marine under kritisk størrelse.
Å oppnå en god balanse mellom anvendelsen av høyteknologiske systemer og mer lavteknologiske systemer, er en annen krevende avveining. Erfaringer fra de siste års konflikter, inkludert krigen i Ukraina, der høyteknologiske våpensystemer har vært brukt, viser at disse under gitte forutsetninger kan villedes eller motvirkes med lavteknologiske mottiltak. Et relevant eksempel er ukrainernes effektive bruk av lette luftvernsystemer, som har påført russiske styrker store tap. Forsvaret signerte nylig kontrakt for anskaffelse av lette luftvernsystemer til Finnmark landforsvar (FLF). Dette er et godt eksempel et lavkostsystem som kan bekjempe svært kostbare og avanserte systemer ved et angrep mot Norge. Russiske fly og helikoptre har vist seg mer sårbare for slike systemer enn tidligere antatt.
Det er i Norge generelt stor vilje til å være i front av den teknologiske utviklingen. Evnen til å utnytte ny teknologi vil bli en stadig viktigere del av forsvarsevnen. Norge har også tradisjon for å anskaffe høyteknologiske militære systemer, med tilsvarende høy kostnad. Skal vi oppnå optimal effekt, må det vektlegges en balanse mellom svært avanserte og noe enklere systemer. Dersom Forsvaret skal utsette nødvendige anskaffelser i påvente av teknologiske nyvinninger under utvikling, kan vi risikere at vedtatt struktur i Forsvaret stadig utsettes, og i verste fall ikke blir realisert. Da reduseres i realiteten forsvarsevnen her og nå.
Forsvarets kampkraft vil sannsynligvis kunne økes dersom sammenhengen mellom pengebruk og evne til å påføre en motstander tap, vektlegges sterkere. En bærebjelke i vår operative evne er samvirke og interoperabiltet – evnen til å utnytte kampkraften i de samlede kapasitetene våre på en best mulig måte. Forsvarskommisjonen bør analysere om dagens forsvarsstruktur har en uforløst kampkraft som kan utløses gjennom relativt enkle tilleggsinvesteringer, uten at man snur opp ned på Forsvarets struktur.
Det er ikke er politikernes oppgave å forskuttere fagmilitære spørsmål. Men det er definitivt vår oppgave å reise relevante problemstillinger, og forvente godt begrunnede fagmilitære svar. I så måte blir det kommende året viktig. Den russiske militærmakten er over tid styrket. Russlands viser vilje til bruk av militær makt for å oppnå utenrikspolitiske mål, og dette økt etter krigen i Georgia i 2008. Russland kombinerer militær makt med et bredt spekter av ulike virkemiddel. Russland opptreden viser en urovekkende vilje til å ta risiko.
Norge har ikke siden den kalde krigen stått overfor så sammensatte og alvorlige sikkerhetsutfordringer. Det er ingen vei utenom. Både forsvarskommisjonen og det nye fagmilitære rådet må gå dypt inn i konsekvensene krigen i Ukraina, -og Russlands aggressive opptreden, har for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Bare slik kan vi ta de riktige veivalgene for Forsvaret.
Av: Hårek Elvenes, Mahmoud Farahmand, Heidi Nordby Lunde, Sveinung Stensland og Hans Olav Sundfør og Lars Jacob Hiim
