Vi må smi mens jernet er varmt
Det er stort press i norsk økonomi. Det merker folk på kroppen gjennom økte priser, og stigende rente. Det er begrenset hvor mye politikere kan gjøre for å dempe inflasjonen og å hindre at renteøkningene kommer raskere og blir høyere enn nødvendig, men vi har to viktige grep. Det ene er å bruke mindre penger over offentlige budsjetter, og det andre er å mobilisere mer arbeidskraft. I
ngen politiske partier er mot å hjelpe flere inn i arbeid, men vi har litt ulike tanker om hvordan vi best gjør det.
For eksempel vil ikke vi prioritere å bruke penger på feriepenger på dagpenger for de som har vært arbeidsledige, men prioritere mer penger på arbeidsmarkedstiltak slik at flere kan komme i jobb. I politikken handler det meste om prioriteringer, og det er der partiene ofte skiller lag.
Noe av det viktigste vi gjør er å kvalifisere flere til arbeid. Arbeidsledigheten er veldig lav. Det avdekker egentlig et gedigent paradoks. Fordi samtidig som bedrifter land og strand skriker etter rundt 70 000 arbeidstakere (24 000 flere enn samme tid i fjor) så står 250 000 mennesker, som ikke er på helserelaterte ytelser og er i arbeidsfør alder, utenfor arbeidslivet. Vi må gjøre mer for å hjelpe disse menneskene inn i arbeid. For Høyres del handler det på den ene siden om å kvalifisere flere til de ledige jobbene og på den andre siden å gjøre terskelen inn i jobb så lav som mulig.
Vi må skape en ny videregående skole for voksne. Det handler ikke om russetid eller nye skolebygg, men om fleksibel skolestart, alternativ teoriundervisning og eksamen oftere. Det finnes skoler som får til dette i dag. Karmsund videregående skole i Rogaland brukte koronapenger fra Solberg-regjeringen til å lage en vei til fagbrev for permitterte hvor de kunne starte på dagen, istedenfor å vente til august. Slike fleksible og alternative veier til et fagbrev eller vitnemål trenger vi mer av. Fremfor å bruke milliarder av kroner for å få kommuner til å ha flest mulig skoler, så kunne de pengene heller brukes på nye måter å bruke skolesystemet på for å kvalifisere flere til jobb.
Vi må øke bruken av lønnstilskudd. Vi vet at det fungerer og bedriftene sier det vil gjør det mer aktuelt for dem å ansette folk som er ledige eller om har et hull i CV-en. I vår regjeringsperiode gjorde vi endringer i regelverket for å forenkle og øke bruken av ordningen. I vårt alternative reviderte nasjonalbudsjett i vår foreslo vi å øke potten med 100 millioner kroner, men ble nedstemt av regjeringspartiene. Istedenfor å bruke hundrevis av millioner på å oppløse fylker og kommuner så kunne de pengene heller blitt brukt til å få folk i arbeid.
Vi må gjøre det enklere for bedriftene å få tak i arbeidskraft. Hvis regjeringen slutter å stikke kjepper i hjulene for bedriftenes mulighet til å leie inn arbeidskraft i produksjonstopper eller sesonger så ville en del løst seg. De foreslåtte innstrammingene som trer i kraft 1.april, ironisk nok, går ikke bare utover bedriftenes mulighet til å få tak i folk, men det går også utover folks mulighet til å få erfaring og en fot innenfor arbeidslivet.
Vi må utvide aktivitetsplikten for sosialhjelpsmottakere. I første omgang slik at den gjelder for alle opptil 40 år, og på sikt for alle mottakere. Langt fra alle som står utenfor arbeidslivet kan jobbe, men for mange som mottar sosialhjelp så bør målet være å komme i jobb. Særlig viktig er det at vi lykkes med å få de som er unge inn i arbeidslivet. Flere av de som har hele livet foran seg må få oppleve den velferden det er å ha en jobb å gå til og å kunne forsørge seg og sine.
Vi må tilpasse arbeidslivet til flere. Er du gradert uføretrygdet og kan jobbe 20 timer i uken så forventes det alt for ofte at du yter 100 prosent i de timene. Arbeidsgivere bør heller betale for den produktiviteten du har, ikke nødvendigvis det antall timer du jobber og at NAV dekker resten. Derfor er det veldig bra at regjeringen har gått videre med tiltaket arbeidsorientert uføretrygd og vil innføre det for de yngste, et tiltak vi i Høyre gikk til valg på å innføre.
På lang sikt mener jeg vi må ta en gjennomgang av virkemiddelapparatet til NAV med mål om å gi dem bedre verktøy for å få flere i jobb og prioritere det som virker. Vi har et vanvittig potensial for å hjelpe flere mennesker over fra passive ytelser og inn i aktivitet. Det er aller viktigst for dem det gjelder. Det styggeste vi som samfunn kan gjøre mot et menneske er å si at vi ikke har bruk for deg. Å ha dårlig tid om morgenen, at noen ringer og spør hvor det blir av deg, følelsen av å glede seg til helg eller ferie og kunne forsørge seg med sin egen lønn, det er noe alle mennesker skal få muligheten til å oppleve.
Det å ta i bruk flere av de praktiske hendene og kloke hodene i arbeidslivet er i tillegg til å være et stort gode for den enkelte også helt nødvendig for å sikre velferden, folks lønnsvekst og for å dempe prisveksten. Nå må vi som samfunn smi mens jernet er varmt.
