Fra Østerdalen til Bærum: Kommune-Norge trenger nytenkning
Noe av det unike ved Norge er variasjonen mellom by og land, som hver for seg har viktige roller. På 90-tallet var jeg varaordfører i Stor-Elvdal, en kommune i Østerdalen med knappe 2.300 innbyggere. Der fikk jeg oppleve utfordringene distriktene står i. Nå har jeg gleden av å være ordfører i Bærum. En kommune som representerer en helt annen virkelighet.
Erfaringene fra disse to kommunene har gitt meg mye kunnskap om og forståelse for, forskjellene i Kommune-Norge.
Den erfaringen har også gjort det vanskelig for meg å mene at de to kommunene, basert på sine ulike forutsetninger, bør ha nøyaktig samme oppgaveportefølje.
Norge har 126 kommuner med under 3.000 innbyggere. Altfor mange av disse sliter med å levere sine lovpålagte tjenester.
Flertallet i generalistkommuneutvalget mente at større kommuner ville være en løsning, men rapporten deres ser ut til å ha havnet langt ned i skuffen til kommunalministeren fra Senterpartiet.
Regjeringen er helt uinteressert i å diskutere struktur og oppgavedifferensiering. Det er uansvarlig i den situasjonen høsten viste at Kommune-Norge er i.Annonse
De fem største kommunene – Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum – er hjemmet til nesten 30 prosent av innbyggerne i Norge. Vi har felles utfordringer, som ungdomskriminalitet, høye levekostnader, integrering og utenforskap.
Det nye inntektssystemet for kommunene, som Støre-regjeringen la frem i vår, tar ikke hensyn til storbyenes behov. Tvert imot økes de økonomiske insentivene for at småkommuner skal forbli små.
I trange, økonomiske tider har regjeringen også funnet penger til sletting av studielån i distriktene, gjenåpning av lensmannskontorer og gratis ferger.
De er mest opptatt av distriktene – det er en ærlig sak, men regjeringen må ta opp i seg de reelle utfordringene de store kommunene står i.
Omfordeling av penger har ikke vist seg å løse utfordringene til Kommune-Norge. Når kommunesektoren går med et underskudd på 15 milliarder kroner, hjelper det lite å omfordele 1,5 milliarder fra Oslo, Asker og Bærum.
Vi må våge å tenke nytt om hvordan vi er organisert. Dersom vi ikke er villig til å moderere generalistkommuneprinsippet, kan alle kommuner bli fratatt oppgaver man ser at de minste kommunene ikke klarer å ivareta.
Samtidig er det positivt at store kommuner er villige til å ta på seg flere oppgaver. Vi bør derfor vurdere om kommunene i Norge skal ha ulike oppgaver.
En slik differensiert fordeling vil bedre gjenspeile at kommunene har store forskjeller, både i utfordringsbilde og i våre forutsetninger for å løse oppgavene på en god måte.
I 2025 håper jeg vi får en regjering som evner å være mer samlende overfor by og land, og som tør å diskutere strukturelle utfordringer i Kommune-Norge.
