Pukket turvei ved Dælivannet
Området rundt Dælivannet ved Kolsås i Bærum er et yndet turområde for mange. I dette kulturlandskapet er det fine stier og veier, og det er hva som har skjedd med deler av veien, som er mitt anliggende i dette innlegget.
Veien rundt vannet er brukt av syklister, gående, og joggere i alle aldre. Nå under pandemien har det til tider vært rene folkevandringen på veien og stiene i området. Men veien er også viktig for grunneierne i området, bøndene må naturligvis ha en vei som er fremkommelig for deres redskap og utstyr.
De siste par årene har det blitt tatt noen grep av dem som driver jorda rundt vannet. Kantene har blitt klippet og buskas hugget, grøftene har blitt ordnet, ny bro har kommet over bekken, og det virker som om driften gjøres bra.
Det setter vi turgåere også pris på, et levende kulturlandskap krever god skjøtsel.
Samtidig har det blitt brukt tunge maskiner, som den gamle veien forbi Dalbo og opp mot Skotta ikke tålte så godt. Det ble høl og humper, gjørmete og sporete. Etter hvert har det kommet orden på dette, i form av at store deler av denne veien har blitt pukket opp, med et toppdekke av fin pukk/grov singel.
Dette er sikkert bra for driverne av jorda, fremkommeligheten blir mye bedre for maskinene, og det er forståelig at noe måtte gjøres med veien.
Men for turgåere, syklister og joggere er dette nye dekket blitt besværlig. Det er rett og slett vondt å gå, løpe og sykle på. Pukk er et ganske uvanlig dekke på turveier.
Så blir spørsmålet: Hvordan kan turgåernes, joggernes og syklistenes hensyn bli ivaretatt bedre i dette tilfellet? Har Bærum kommune noe å bidra med i en dialog med grunneierne og driverne av jorda?
Har allmennheten noen rettigheter som bør ivaretas av kommunen her? Kanskje kan grunneiere og drivere orientere oss om videre planer for veien?
Noen lass med veigrus som toppdekke ville jo ha hjulpet veldig.
