Rushtidsprising er feil vei å gå
Folk reiser ikke i rushtiden for å være plagsomme, men for at hverdagen skal gå opp. I årene som kommer, må politikerne ta grep som gjør kollektivtrafikken mer attraktiv, pålitelig og tilgjengelig. Samtidig må vi snu skuta for å redde kollektivøkonomien fra isfjellet den er i ferd med å treffe. Rushtidsprising er likevel feil vei å gå.
Kollektivtrafikken skal gjøre hverdagen til folk enklere. Målet er at flere skal velge buss, tog og bane, ikke at de som allerede gjør det, møtes med høyere billettpriser.
Forslaget om rushtidsprising tar utgangspunkt i at det er et problem at for mange reiser kollektivt. Det er å begynne i helt feil ende.
Kritiske yrkesgrupper trekkes frem for å illustrere hvor urimelig økte billettpriser i rushtiden kan være. Sykepleiere, lærere og turnusarbeidere brukes som eksempler på mennesker som ikke kan velge når de reiser.
Men politikerne trenger ikke å bla i vaktlister for å forstå hvorfor rushtidsprising er feil. Det holder å se på hverdagen til folk. Rushtidsbetaling for kollektiv gjør hverdagen like mye vanskeligere for alle, uavhengig av yrke, bosted eller livssituasjon.
Derfor er diskusjonen om rushtidsprising en skrivebordsøvelse. Hvis rushtidsprising skal sørge for at vi bruker kapasiteten på kollektivtilbudet bedre, er det paradoksalt nok ingen løsninger for pendlere som reiser motstrøms. Busser og tog som kjører mot pendlerstrømmene i starten av rushtiden, snur og er stappfulle på vei tilbake. Pendlere som tar toget eller bussen motsatt vei, på tilnærmet tomme avganger, vil måtte betale den samme økte prisen som dem man forsøker å styre bort fra de fulleste avgangene.
I stedet for å straffe dem som må reise til faste tider for å rekke jobb, barnehage og skole, bør politikerne gjøre det mer attraktivt å reise når kapasiteten er god. Rushtids-pisken finnes allerede i bomringen. Den er ment å redusere lengden på køene og motivere til å reise kollektivt. Innbyggere som gjør det politikerne ber dem om, skal ikke straffes økonomisk.
Statens vegvesen og Transportøkonomisk institutt kan selvsagt legge frem forskning og faglige råd for hvordan man kan løse fremtidens samferdselsutfordringer. Ingen ønsker kø, kork og kaos. Men til syvende og sist er det et politisk ansvar å bestemme hvordan takst- og sonesystemet i hovedstadsregionen skal se ut.
Politikere som anser rushtidsprising som den store løsningen på dårlig kapasitet, bedriver politisk latskap. Hovedformålet med kollektivtrafikken skal jo nettopp være å sørge for at hverdagen til folk blir enklere, ikke vanskeligere.
