Kapteinen som viste veien

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 8. april.

9. april 1940 er norgeshistoriens mørkeste øyeblikk. Men innsatsen til noen få personer står igjen som lysende eks­empler for ettertiden. Enkelte navn fra krigen er brent inn i nasjonens kollektive minne.

Gunnar Sønsteby, Max Manus, Martin Linge, Shetlands-Larsen, C.J. Hambro, general Carl Gustav Fleischer, Joachim Rønneberg, Jan Baalsrud og oberst Birger Eriksen har alle fått sin velfortjente plass fremst i historiebøkene.

Man må derimot være rimelig dypt begravet i særlitteraturen før man merker seg navnet Leif Welding-Olsen.

I Horten står en statue av den relativt ukjente kapteinen. Inskripsjonen taler sitt enkle språk: «Han viste veien.»

I den kalde, disige natten mellom 8. og 9. april 1940 står Welding-Olsen på broen på vaktbåten «Pol III» ytterst i Oslofjorden. Ut av tåken foran ham, i det beksvarte mørket, kommer en stor invasjons­flåte til syne. Glem David og Goliat. Om man leter etter et moderne bilde på kamp mot overmakten, kan man forestille seg den lille norske hvalbåtens møte med den tyske armadaen. Disse fryktinngytende monstrene av stål har stø kurs mot hjertet av Norges demokrati: Kongehuset, regjeringen og vårt folkevalgte storting.

Å stille seg i veien betyr trolig døden. Norges krigsskjebne ble kanskje avgjort i dette øyeblikket. Welding-­Olsen kunne velge det trygge; Full revers. Flukt. Overgivelse. Veldig mange av oss ville trolig valgt dette, i møte med så umulige odds.

Leif Welding-Olsen valgte det motsatte. Han satte full fart fremover. Han avfyrte den lille dekkskanonen mot de ruvende krigsskipene.

Han beordret til og med kapteinen på den seks ganger større tyske jageren «Albatross» om å overgi seg. Og da invasjonsflåten ikke føyde seg, kjørte han «Pol III» rett inn i skipssiden til tyskerne med et smell.

Nederst på statuen i Horten står også dikteren Per Sivles ord: «Merket det stend, um mannen han stupa». For Welding-Olsen stupte til slutt, i møte med overmakten. Tyske mitraljøseskudd feide over dekket på den norske vaktbåten. Kapteinen ble den første som falt for Norge under invasjonen. Han viste veien.

Rett før han døde, fikk han beordret det viktigste «fyrverkeriet» i norges­historien: Et rødt og hvitt bluss flerret opp nattehimmelen og varslet om at fiender var på vei.

Welding-Olsens siste alarm nådde den urokkelige oberst Birger Eriksen på festningsvollen på Oscarsborg.

Invasjonsflåtens skjebne var forseglet. De tyske overgriperne endte noen timer senere i et flammehav i Drøbaksundet.

Kaptein Welding-Olsen og oberst Eriksen ga kongehuset, Stortinget og den handlingslammede regjeringen akkurat nok tid til å flykte fra Oslo. Det sier seg selv hva dette har betydd for Norge for all ettertid.

I krigshistorien finnes det drøssevis av navn som fortjener mer heder enn de får. Omfanget av små og store heltedåder er så stort at det ikke er mulig å dekke dem på en tilstrekkelig måte.

Dette er derfor ikke noe kampskrift for å gi Welding-Olsen større innpass i undervisning, bøker, dokumentarer og kinofilmer.

Men han, og mannskapet hans, fortjener at historien deres bringes opp en gang iblant. Som en liten påminnelse om dem som tråkket opp stien før oss.

Om dem som valgte bort egen sikkerhet for å gjøre plikten sin.

Om dem som valgte bort sitt eget liv for å gi oss andre frihet.