Mye er vunnet – mye gjenstår

Det er en rettighetskamp som har fått mange seire, og hvor vi i Norge har kommet langt. Derfor er det grunn til å feire med flagging på selve dagen 28. juni, og med en pride for Haugalandet i begynnelsen av august.

Det er viktig at vi markerer retten til å elske hvem vi vil, og få lov til leve slik vi er skapt. Det er fortsatt ikke slik at alle opplever den største selvfølge – at alle har rett til å være den man er og elske den man vil. Fortsatt er det slik at mange opplever at det er vanskelig å stå frem til sine foreldre, skolekamerater, medstudenter, venner og familie som den man er.

Jeg har fått ta del i en ung manns historie. En ung mann fra vårt distrikt. Om hvordan han ble fortalt han er feil og syndig, hvordan det brakte ham lenger og lenger ned til han ble sykemeldt. Om hvordan han for en periode var så langt nede at han brøt av utdannelsen.

Men enda verre, da han var på vei tilbake, og begynte å føle seg trygg på seg selv, skulle han bli slått i bakken igjen. Da han etter nesten et halvt års fravær tok kontakt med sin ungdomsmenighet, sine venner og de som hadde stått ham nær.

Om hvordan to lederne kom og satte seg på hver side av ham ved møtestart, trolig etter å ha fått noen hint om hva som var temaet på ungdomsmøtet. Om hvordan homofili ble satt inn i rekken av synder sammen med sex før ekteskap, pengemisbruk, alkoholmisbruk osv.

Dette er ikke en historie fra 50- eller 60-tallet. Dette er en historie som startet i 2015 da han var 19 år og endelig hadde turt å være seg selv. Det er fra en kommune der AP-ordfører Jarle Nilsens løfte om en handlingsplan mot diskriminering av skeive har vært et tomt og innholdsløst løfte siden han kom med det for mer enn 3 år siden. Fra en kommune hvor den samme AP-ordføreren eksplisitt har sagt han ikke vil flagge med regnbueflagget, det internasjonale symbolet for retten til å elske hvem man vil, mangfold og inkludering.

Jeg vet at for denne unge mannen, går det bra. Han har fått hjelp. Han har fått nye venner og nytt samfunnsengasjement. Og ja, han fikk fagbrevet sitt også! Men han har måttet bryte med de han vokste opp sammen med, med miljøet han trivdes i og trodde på. Det skal ikke være nødvendig i vårt samfunn.

Det er ingenting å skamme seg over at man er annerledes. Selve byggeklossene i ethvert godt samfunn er avhengig av at vi er forskjellige. Gjennom å verdsette ulikheten i våre neste, er vi også i stand til å finne unikheten i oss selv.

Mobbing og utestengelse skjer fortsatt, og det skjer i våre nærmiljøer. Vi har fortsatt en vei å gå før ingen må skjule legningen sin i menighet eller moské. Det er i nærmiljøet og i folks hverdag trygghet og respekt skapes. Vi har fortsatt en vei å gå før «homo» ikke er det mest brukte skjellsordet i skolen.

Pride er viktige for å synliggjøre og sende et tydelig budskap til alle de som er usikre om at de har ingen grunn til å gjemme seg. Vi som er rundt er glad i deg, respekterer deg og vil deg vel uansett hvem du elsker.

For størst av alt er tross alt kjærligheten. Det aller største.