Det er 40 år siden likestillingsloven ble vedtatt. Hva har vi menn bidratt med disse årene?

Skrevet av Aleksander Stokkebø, Helge Orten, Henrik Asheim, Kårstein Eidem Løvaas, Mudassar Kapur, Svein Harberg, Sveinung Stensland, Tage Pettersen og Vetle Wang Soleim, alle stortingsrepresentanter fra Høyre. Først publisert i Dagbladet.

Mange av oss menn tenker at Norge er et av verdens mest likestilte land, og at likestilling ikke lenger er et aktuelt tema. Men det er det fortsatt. Norsk arbeidsliv er svært kjønnsdelt, og kvinner tjener i snitt 87 kroner for hver hundrelapp menn tjener. To av tre som utsettes for vold i nære relasjoner er kvinner, og tre av fire siktede for dette er menn. I tillegg er bare 20 prosent av topplederne i de 200 største selskapene i Norge kvinner. Toppleder er nesten alltid en mann.

Om du som mann mangler argumenter for å bidra i likestillingskampen, kan det være verdt å vite at forskning viser at menn som lever i mer kjønnslikestilte land har langt bedre livskvalitet enn menn i mindre likestilte land. Om ikke dette argumentet er nok, kan du tenke på alle de viktige kvinnene du har og har hatt i livet ditt. Mamma, datter, søster, bestemor, og venninne.

Våre døtre skal ha de samme mulighetene i arbeidslivet som våre sønner. Ingen skal være redd for å ikke få en jobb bare fordi arbeidsgiver tenker at kvinner kan bli gravide. Damene vi er glade i, og alle andre kvinner, bør tjene like godt som sine mannlige kolleger på samme nivå.

En annen måte å se verdien av likestillingen på, er å se det i lys av familiens ve og vel. Forskning viser også at menns deltakelse i hjemmet ser ut til å føre til mer likestilling. Dette handler jo ikke bare om støvsuging og klesvask. Det handler om hvem som skal være hjemme med sykt barn, hvem som handler bursdagsgaver og hvem som pakker koffertene når familien skal på ferie.

Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland satte det på spissen da hun sa at «flere mammaer må gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet, og slippe pappaene til i omsorgen for barna». Snur vi litt rundt på dette, kan vi si at «flere pappaer må kjøpe bursdagsgaver og lage middag, og la mammaene jobbe en time ekstra». For er det noe kvinners inntog i arbeidslivet har vist oss, så er det at det lønner seg for velferdssamfunnet vårt. Kvinners sysselsettingsvekst har betydd veldig mye for Norges økonomiske vekst.

Det er ikke alle problemstillinger man kan vedta seg ut av, uansett hvor inderlig man gjerne skulle gjort det. Mye handler om sosiale forventninger og holdninger i samfunnet. Her kan vi menn bidra med mye. Vi kan starte med å vise solidaritet med våre mødre og søstre, og prøve å sette oss inn i hvordan likestilling påvirker de kvinnene vi bryr oss om.

#metoo-kampanjen har bidratt til å sette seksuell trakassering på dagsorden, og har avdekket uakseptable holdninger og handlinger i samfunnet. For at disse strukturene og holdningene ikke skal gå i arv, må vi menn snakke med våre sønner og nevøer om holdninger og forventninger til hvordan man oppfører seg. Dette bør vi også bli flinkere til å snakke med kolleger og kompiser om. Kommende generasjoner skal ikke trenge en emneknagg som sier «metoo».

For oss handler likestilling om like muligheter – ikke om at alle skal velge likt. Men vi er tjent med at vi noen steder faktisk velger likere, slik at vi kan bryte noen av de tradisjonelle mønstrene. Likestillingen starter allerede i barnehagen og på skolen. Sønnene våre trenger mannlige rollemodeller, og bedre kjønnsbalanse blant barnehagelærerne og barneskolelærerne øker sjansen for at flere gutter søker denne utdanningen.

Flere av døtrene våre må velge realfag og teknologirelaterte utdanningsløp. Sabrina Geremia, sjef i Google Canada, har illustrert dette på en klar og tydelig måte: «If only dudes are developing software, they are solving problems only dudes have». Vi trenger både kvinnelige gründere og programutviklere for å oppnå mangfold i fremtidens tjenestetilbud.

Vi har også behov for flere menn i helse- og omsorgstjenesten. Det er bra at de siste kjønnsspesifikke titlene nå er på vei ut av helsesektoren, det er ikke mange unge gutter som vil utdanne seg til å bli helseSøSTER.

Et mer likestilt arbeidsliv krever derfor at flere velger utradisjonelle utdanninger. Vi trenger fortsatt både kunnskap og konkrete virkemidler, og ordninger som «Menn i helse» og «Jenter og teknologi» er med på å forsterke dette.

Ubevisst diskriminering og kjønnsstereotypier kan vi heller ikke vedta oss bort fra, men vi kan bli mer bevisste på hva det betyr, og hvilke konsekvenser det har for dem som blir rammet av det. Er det riktig at kvinner som jobber mye skal få spørsmål om hva familien synes om det? Eller at en mann blir rost for å ta mye ansvar på hjemmebane?

Hva med språket vi bruker? Her er det mulig å signalisere både positive og negative forventninger. Tenk bare på betydningen av å «kaste som en jente», «kjøre bil som ei kjerring», å «manne seg opp» eller å ha «baller til» å utføre noe.

For å få til et mer likestilt samfunn må vi jobbe med holdningene våre, og vi politikere må sørge for rammer som gjør dette mulig. Når vi ønsker oss flere kvinner inn i ledergrupper og styrer, for å fatte beslutninger på et bredere grunnlag, er det viktig at vi menn engasjerer oss. Vi er viktige bidragsytere og pådrivere i kampen for å oppnå dette. Likestilling for deg, meg, tante, lillebror, mamma, bestefar,– det angår oss alle.

Takk til kvinnebevegelsen som drev frem kampen og jobbet for å styrke kvinners rettigheter og stilling i samfunnet. Denne kampen drev kvinnene primært alene, og det er i stor grad fortsatt flest kvinner som hever stemmen i disse sakene.

Slik skal det ikke være i 2018. Vi må kjempe sammen, fordi likestilling er bra for alle!