Adjø, kontorvelde

Nav-reformen har hittil vært en statliggjørende byråkratireform. Da er det ikke overraskende at resultater uteblir. Dette bør regjeringen gripe fatt i når den nå på ny skal fordele oppgavene mellom stat og kommune.

Av Torbjørn Sølsnæs, AU-medlem i Oslo Høyre

«Nav-reformen ga færre i jobb og flere på trygd», skrev Aftenposten 13. mai. Åtte år etter at reformen ble iverksatt, er vi tilbake på samme nivå som vi var på før reformen, målt i mennesker som hjelpes fra trygd og ut i arbeidslivet.

Men det er ikke det eneste ved Nav-reformen som har gått i feil retning. Nav-reformen skulle gi brukere av velferdstjenester én dør å forholde seg til, hvor de skulle møte et tjenesteapparat som kunne gi svar, avklaring, henvisning og hjelp. Det har riktignok blitt én dør inn, men innenfor må brukerne forholde seg til et stort apparat av ulike hjelpere. Brukermedvirkning og beslutninger i førstelinjen er utvannet. Direkte dialog med saksbehandler suppleres med beslutninger som treffes helt andre steder. Dagens «nye velferdspolitikk» etter Nav-reformen er det samme identitetsløse kontorveldet som brukere av velferdstjenester ble møtt med tidligere.

Nav skulle gi nær dialog mellom bruker og hjelpeapparat, hjelpeapparat og forvaltning, og mellom forvaltning og politisk ledelse. Dette er langt fra oppnådd, snarere tvert imot. Resultatet er ikke bare lang ventetid for brukerne, men også mindre effektiv forvaltning og vanskeligheter med å øve god politisk kontroll. Og, som en rekke rapporter viser: Store problemer med å nå målet om å hjelpe flere fra stønad og ut i jobb.

Nav-reformen har så langt vært reformen som ikke bidro til annet enn kontorvelde og kostnadssluk. Reformen hvor brukere ikke får hjelpen de er forespeilet, hvor ansatte føler seg uthengt og latterliggjort og hvor politikerne står igjen som maktesløse – uten andre virkemidler enn å pøse enda mer penger inn i sluket. Slik kan det ikke fortsette.

Nav-reformens redning kan likevel være nær. Frem til 2008 hadde vi flere såkalte oppgavefordelingsforsøk, hvor kommunene overtok ansvar fra staten både når det gjaldt arbeidsmarkedstiltak og andre velferdstjenester. I bydel Sagene i Oslo kom flere fra sosialhjelp og trygd ut i arbeid da det var den kommunale tjenesten som styrte midlene. Tilsvarende effekter ser vi i andre kommuner, for eksempel i Klepp kommune på Jæren som med sitt «Snu i døra»-prosjekt har gitt mange unge på sosialhjelp en ny sjanse i arbeidslivet. Et annet eksempel er Åmli kommune, hvor lokal aktivitetsplikt ble innført og hvor det i dag nesten ikke finnes unge mennesker som er avhengig av sosialhjelp.

Forsøkene med oppgavefordeling ble imidlertid stoppet. Det var overflødig å fortsette, het det fra den daværende rødgrønne regjeringen. Årsaken var at denne typen oppgavefordeling var forankret i Nav-reformen. Historien viser det motsatte: Kommunenes mulighet til å styre arbeidsmarkedstiltakene er nærmest borte. I stedet for å skape en velferdspolitikk hvor lokale forutsetninger og brukernes behov er førende, har vi en statlig ensretting og byråkratisering som reduserer muligheten til å få til det som var hele reformens hovedformål: Å få flere mennesker fra trygd ut i jobb.

Når regjeringen nå skal jobbe videre med kommunereformen bør oppgavefordeling mellom stat og kommune i Nav komme høyt på dagsorden. Regjeringen bør legge til grunn det Høyres landsmøte nylig vedtok: Si nei til kontorvelde og statliggjøring og gi kommunene ansvar for velferdstjenestene i Nav. Statens ansvar kan begrenses til ytelsesforvaltning. Regjeringen kan også iverksette forsøk underveis, hvor flere kommuner får ansvar for arbeidsmarkedstiltak og andre statlige velferdstjenester. På den måten sikres det at gode ideer faktisk gir bedre løsninger for dem som er mest avhengige av at Nav skal fungere – brukerne.

Følger regjeringen opp dette vil den også sørge for at kommunereformen ikke blir en grå byråkratireform, men reformen som realiserte velferdskommunen – og som ga makten tilbake til folk og lokaldemokrati.

Dette innlegget stod på trykk i DN 19.mai 2014