Biblioteket som nektet å dø
Endelig åpner et av Europas flotteste bibliotek. Det blir et senter for formidling av kunnskap, og en møteplass uansett alder, bakgrunn og bosted. Det har ikke skjedd uten dramatikk. Etableringen skulle egentlig skjedd på Vestbanen, det skapte nesten byrådskrise og dagens byråd tok tenkepause.
av Eirik Lae Solberg (nestleder i Oslo Høyre og tidligere finansbyråd) og Erling Lae (tidligere byrådsleder).
Eirik Lae Solberg (nestleder i Oslo Høyre og tidligere finansbyråd)
Fra Hammersborg til Vestbanen
I 2000 gikk byrådet inn for at salget av Folketeaterbygningen skulle finansiere nytt hovedbibliotek. Men hvor skulle det ligge? Det manglet ikke på forslag. Året etter gikk det nye Lae-byrådet inn for å bygge på Vestbanen. Forslaget fikk tilslutning i bystyret, det var arkitektkonkurranse, og kommunen kjøpte tomten av staten. Alt så lyst ut for et stort kultursenter med hovedbibliotek og kunstsamlinger. Men så enkelt var det ikke.
Erling Lae (tidligere byrådsleder)
Fra Vestbanen til Bjørvika
Etter hvert skapte Vestbaneprosjektet stadig mer hodebry. Bygget var for stort. Riksantikvarens krav skapte problemer. Bystyret sa nei til å flytte Munch-museet. Andre kulturinstitusjoner ønsket seg ikke dit. Vinteren 2008 var Kulturetaten i dialog om lokaler til nytt hovedbibliotek i den tidligere Postterminalen. Ideen ble raskt parkert. Men tanken om å bygge i nærheten av Oslo S var god. Hit kunne barn, unge og voksne lett komme fra hele byen.
Byttehandel med Giske
I samtaler mellom byrådet og etaten vokste tanken frem om å bygge biblioteket i Bjørvika. Tomten mellom Hotell Opera og den nye Operaen pekte seg ut. Samtidig modnet tanken om å bygge det nye Munchmuseet i Bjørvika. Men hva med kulturtomten ved Vestbanen? Kunne Staten kjøpe den tilbake? Regjeringen var jo på jakt etter tomt til nytt Nasjonalmuseum etter at planene ved Tullinløkka hadde kjørt seg fast. Tomten var stor nok, og kommunen ville få penger til å kjøpe tomtene i Bjørvika.
Byrådsleder og kulturbyråd lanserte ideen for daværende kulturminister Trond Giske som likte det han hørte. Våren 2008 ble den kulturpolitiske byttehandelen presentert. Selv om det var strid om plasseringen av Munchmuseet, ble det enstemmighet om biblioteket.
Valget av Diagonale
Dermed løsnet det. Det ble internasjonal arkitektkonkurranse, en enstemmig jury pekte på Diagonale, og byrådets forslag om tomtekjøp og finansiering ble vedtatt. Fortsettelsen burde vært enkel.
Men det ble ikke plankekjøring nå heller. Frps vilje til å finansiere de to kulturbyggene kjølnet, og to byrådsledere måtte i tur og orden sette hardt mot hardt i de interne budsjettrundene i byrådet. Før sommeren 2009 ble det enighet i Lae-byrådet om at Frp skulle støtte kulturbyggene hvis det ble 200 millioner ekstra til eldreomsorgen. Igjen var saken på skinner. Etter at Stian Berger Røsland overtok som byrådsleder i september 2009 fortsatte arbeidet med reguleringssakene for kulturbyggene i Bjørvika.
Carl I. Hagen vender tilbake
I 2010 gjorde Carl I Hagen comeback i politikken som Oslo Frps ordførerkandidat. Og da bystyret før sommeren 2011 skulle regulere tomtene var valgkampen i full gang. Frp varslet plutselig at de ville stemme mot forslaget de som byrådsparti hadde vært med på fremme. Etter valget ble Carl I Hagen gruppeleder i Frp. Samtidig gjorde Stian Berger Røsland det klart at det var uaktuelt å stanse arbeidet med hovedbiblioteket. Resultatet ble at Frp gikk ut av byrådet, mens Venstre og KrF gikk inn. I desember 2011 ble det flertall i bystyret for reguleringsplanen til hovedbiblioteket.
Stian Berger Røsland truer med å gå av
Så under budsjettforhandlingene høsten 2012 stilte Frp et ultimativt krav. Frp ville bare stemme for budsjettet hvis biblioteket ble stanset. Det aksepterte ikke byrådet, og for første gang på 13 år ble det ikke borgerlig enighet om budsjettet før bystyrets budsjettbehandling. Røsland varslet at han var villig til å gå hvis ikke Deichman ble bygget. Dagen før bystyrets budsjettmøte kom partiene fram til en avtale. Finansieringen av biblioteket ble tatt ut av budsjettavtalen, og byrådet sto fritt til å hente støtte til biblioteket hos andre partier. AP og SV stemte for. Da skulle vel alt være klart?
Rødgrønn tenkepause
Men nei. Krevende grunnforhold medførte at store mengder vann trengte inn i byggegropen i 2014, og kostnadene økte. I 2015 var det valg, og Raymond Johansen overtok som byrådsleder. Etter noen uker i jobben trakk han i bremsen og vurderte å stoppe byggingen. Han beroliget alle som fryktet at byen skulle få et digert hull i stedet for et nytt hovedbibliotek i Bjørvika med at «det er en svært attraktiv tomt». Ble det ikke bibliotek, ble det noe annet.
I desember 2015 kom heldigvis beskjeden om at det rødgrønne byrådet ville fullføre prosjektet. Det nåværende byrådet skal dermed ha sin del av æren for Oslos nye hovedbibliotek. At det har vært grupper både på Facebook og i kulturlivet som har presset hardt på underveis, var nok viktig. Et skår i gleden var det likevel at 20 prosent av arealet leies ut, selv om det kunne blitt langt mer. Målet må være at Deichmanske hovedbibliotek får hånd om hele bygget.
Hele byens bibliotek
Endelig står Nye Deichman der som et flott møtested for kunnskap og kultur som skal betjene Oslos innbyggere. En kunnskapsallmenning som generasjoner av barn og voksne kan finne glede og inspirasjon i. Det hadde ikke vært mulig uten sterk politisk vilje og stø kurs mot målet. Tre byråd med ulik politisk farge har båret det frem. Det forplikter.
Gratulerer!
