Vern mot individuelle særegenheter hos politikerne

Vi må ikke glemme at vår liberale samfunnsform avhenger av at den blir praktisert gjennom og med respekt for institusjonelle rammer. Korrumperes det frie samfunns institusjoner, utspilles konkurransen om makten i mer brutale former.

Hele verdens oppmerksomhet rettes i disse dager mot den nye presidenten i USA.

Mange har bange anelser. Enda flere finner trøst i at med et velutviklet demokrati og i samspill med uavhengige domstoler med tradisjon for å sette grenser for maktutøvelsen, vil det helst gå bra. I rettsstater står retten over den makt som ikke respekterer sine grenser.

Noen ganger har slike maktpersoner blitt fjernet fra sine posisjoner av konstitusjonelle instanser, på tross av at vedkommende kunne vise til legitimitet som valgt av folket.

Angrep på demokratiet og overgang til autoritære styreformer har alltid begynt med korrosjon av de demokratiske institusjoner. Dersom et politisk flertall arbeider målbevisst, kan det også bryte ned de rettslige institusjonene som skal verne mindretall og enkeltmennesker.

I rettsstater står retten over den makt som ikke respekterer sine grenser.

Folkeavstemninger og maktutøvelse

Inntil for ca. 15 år siden, da Putin kom til makten, måtte vi til mellomkrigstiden for å hente gode eksempler på demokratisk korrosjon. Bruken av folkeavstemninger for å endre konstitusjonelle bindinger av makthaverne, et sikkert tegn på demokratisk oppløsning.

Noen land har folkeavstemning med minstekrav til fremmøte og flertall som et vilkår for å endre grunnloven, i tillegg til parlamentets egne grunnlovsvedtak. Det er ikke problematisk. Da virker folkeavstemningen som en ekstra sikring mot brå politiske skifter.

Les også: Maktfordeling og kontroll i Stortinget
Les også: Fravær svekker Stortinget

Problemet oppstår når de demokratiske institusjonene for forhandling og avstemning settes ut av spill eller begrenses av folkeavstemninger.

Veien til totalitær makt går ofte om folkeavstemninger som svekker parlamentets stilling og/eller domstolenes uavhengighet, og særlig deres evne til å kontrollere maktutøvelsen.

Russland, Ungarn, Tyrkia og Venezuela er eksempler der folkeavstemninger brukes av makthaverne for å svekke demokratiske og rettslige institusjoner og for å legitimere sitt eget enestyre.

Problemet oppstår når de demokratiske institusjonene for forhandling og avstemning settes ut av spill eller begrenses av folkeavstemninger.

Partitaktikkeri

Men svekkelsen av det representative demokratis institusjoner kan også skje ved kortsiktig partitaktikkeri for å oppnå andre fordeler enn økt personlig makt.

Folkeavstemningen i Storbritannia ble primært drevet frem av partitaktiske hensyn, der David Cameron gamblet på å løse interne partiproblemer på bekostning av nasjonalt samhold. Britene vil i ettertid bruke mange krefter på å avklare forfatningsrettslige implikasjoner av dette.

Parlamentet, som normalt er den instans befolkningen kan holde ansvarlig og eventuelt forandre politikken gjennom, er umyndiggjort av et folkeavstemningsresultat som man ikke vet om det er flertall for når man ser hva slags uttreden fra EU det blir.

Folkeavstemninger bryter også med ideen om at parlamentene er en ramme om fredelig konfliktløsning mellom grupperinger som er sterkt uenige.

Parlamentene befordrer samarbeid og kompromiss, der subsidiære løsninger, som langt de fleste finner å kunne leve med, og vedtakene får dermed økt legitimitet.

Faglig og saklig argumentasjon kan også på en helt annen måte påvirke resultatet kvalitetsmessig, fordi viktige motargumenter blir hensyntatt i utformingen av det endelige vedtak.

Les også: Maktfordeling og kontroll i Stortinget
Les også: Fravær svekker Stortinget

De styrende mister legitimitet

Mange demokratier er for tiden inne i en legitimitetskrise overfor sine befolkninger, fordi de styrende av mange oppfattes å være mer opptatt av å realisere egne styringsambisjoner enn av å sikre innbyggerne størst mulig frihet til å realisere egne livsvalg.

Når sivilsamfunn, nabolag, idretten, private bedrifter og familiene innrulleres i et statlig ekspanderende detaljstyringsprosjekt, tilsynelatende uten grenser for politikk, er veien til misnøye svært kort, dersom de som har betalt for alt dette, konstaterer at staten ikke løser de mest grunnleggende oppgavene: Kriminalitetsbekjempelse, kontroll med hvem som kommer til landet, et troverdig forsvar, finansiering av pensjoner og økonomisk vekst.

Norge har i stor grad vært forskånet fra disse problemene. Ikke fordi mange av de iboende konfliktene ikke er de samme, men fordi staten har hatt økonomi til å heve seg over en del vanskelige prioriteringer.

Mange demokratier er for tiden inne i en legitimitetskrise overfor sine befolkninger, fordi de styrende av mange oppfattes å være mer opptatt av å realisere egne styringsambisjoner enn av å sikre innbyggerne størst mulig frihet til å realisere egne livsvalg.

Meningsmangfold

Andre velferdsstater har måttet gjøre upopulære tiltak; øke skattene, utsette offentlig vedlikehold eller utvanne kvaliteten i tilbudene på en måte som har åpnet for populistiske strømninger.

Disse bevegelsene har det til felles at de ikke har en sammenhengende politikk for løsninger eller selv vil påta seg å prioritere og omstille.

Forvitringen av rettsstatens og demokratiets institusjoner åpner for sterkere bruk av politisk flertallsmakt. Da må uavhengige institusjoner utgjøre et grensevern for det åpne, liberale samfunn, som kjennetegnes ved meningsmangfold og individvern.

Ingen hadde vel sett for seg at USA skulle bli satt i fare for å bli en «Battle Ground State» mellom demokratisk legitimert flertallsmakt og individuelle, borgerlige friheter.

Heldigvis tyder mye på at maktfordeling og maktoppdeling, rettsstatsprinsipper og «Checks and Balance», står solid og vil overleve fire års utfordringer.

Denne kronikken sto først på trykk i Aftenposten 20. januar 2017.