Fordommer forkledd som solidaritet

Frihetsbegrepet Fugelli tillegger høyresiden er et forenklet og svært karikert.

Skrevet sammen med Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen

Per Fugelli skriver om venstresidens og høyresidens frihet i Aftenposten 18. august. Han anerkjenner riktignok at også venstresidens frihet kan bli for konform, men karikerer samtidig høyresidens frihetsbegrep som et skalkeskjul for å fremme egoisme på tapernes bekostning.

Det er lett å avfeie Fugellis kritikk som arrogant, når han stempler så mange nordmenn som kortsiktige egoister, og når han ser bort fra at borgerlige partier på flere områder foreslår å styrke velferdssamfunnet. Likeså kunne man minnet Fugelli om at verken velferdssamfunnet eller velferdsstaten er en sosialdemokratisk oppfinnelse. Eller at resultatene av Høyres skolepolitikk for dem som trenger det mest, for eksempel i Oslo, er mer verdt i praksis enn all verdens slagord fra venstresiden.

Mange nordmenn er vokst opp med retorikk om at det politiske hjertet kun befinner seg på venstre side. Alle som engasjerer seg på høyresiden i norsk politikk – nettopp fordi de har et engasjement for samfunnet rundt seg – er så vant til anklager om egoisme og hjerteløshet at man oftest nesten ikke reagerer på det. Alt dette kunne vi svart Fugelli, men vi vil i stedet ta utfordringen hans om å diskutere frihet.

Frihet i fellesskapet

Frihetsbegrepet Fugelli tillegger høyresiden er et forenklet og svært karikert liberalistisk frihetsbegrep der fravær av vilkårlig maktbruk fra flertallet er det eneste viktige. En slik type frihet er viktig, og historisk har denne friheten banet vei for så vel rettsstaten som for den viktige demonteringen av den sosialdemokratiske reguleringsstaten på 70- og 80-tallet.

Like fullt kan den liberalistiske friheten perverteres, både fordi den kan utarte til en filosofi hvor det settes likhetstegn mellom hva man har lyst til og hva man har lov til, og ved å glemme at frihet alltid må eksistere innenfor en sosial kontekst. Frihet forutsetter med andre ord ansvar, men ikke bare det: Som konservative er vi opptatt av at ekte frihet springer ut av samfunnets små og store fellesskap. Nettopp dette synet på fellesskap er en av de store skillene mellom høyre- og venstresiden i politikken.

Det kan virke som Fugelli mener at det som skjer utenfor staten på en eller annen måte er egoisme. Men å føre en politikk som gir rom for fellesskap av ulik art, som kan dekke ulike behov, handler ikke om egoisme. Snarere er det en forutsetning for ansvar. Høyresiden legger større vekt på at fellesskap er noe mer enn staten, og at frihet derfor fordrer at det finnes flere sterke fellesskap i samfunnet. Enten det er familie, venner og kolleger eller ideelle organisasjoner, religiøse samfunn, private bedrifter og sosiale entreprenører, så finnes det mange fellesskap som har stor verdi i et samfunn.

Venstresiden har for ofte identifisert fellesskapet med staten, og dermed sett på frihet utelukkende som et frigjøringsprosjekt som må styres ovenfra og tres nedover hodet på samfunnet.

Valg – for alle

Fugelli forsøker å fremstille fellesskap som det å være for eller mot statens rolle i økonomien. Det finnes knapt noen i Norge som ikke mener at staten skal spille en betydelig rolle som premiss- og tjenesteleverandør på vegne av fellesskapet. Som konservative erkjenner vi selvsagt at staten har en viktig rolle å spille. Men nettopp fordi statens plass er så stor, er det viktig å legge til rette for alle de frivillige fellesskapene som gir mening og verdi i hverdagen.

Fugelli skriver: «Høyrefriheten er å kunne velge bedre skole og bedre helsetjeneste for de med penger.» Fugellis karakteristikk er ikke bare en karikatur, men avdekker grunnleggende mangel på kunnskap om Høyres ideologi og partiprogram. Erna Solbergs mantra er å skape et samfunn med muligheter – ikke bare for noen – men for alle.

Derfor går Høyre til valg på å gjøre privat behandling tilgjengelig for alle – ikke som i dag hvor det er forbeholdt dem som har råd til det. Derfor mener Høyre at det viktigste for elevene er å satse på lærerne i den offentlige skolen – fordi alle vet at lærerne er skolens viktigste ressurs. Når Osloskolen er landets beste syv år på rad, så er det blant annet fordi at skolen i Oslo lykkes er bedre til å utjevne sosiale forskjeller og har lykkes med å redusere frafallsprosenten betydelig. Det er først og fremst viktig for de mange elevene som får en bedre start på livet.

Én sak ville være om Fugelli, som knapt er noen ekspert på skolepolitikk, er uenig om effekten av høyresidens politikk. Det er slike debatter vi skal ha i valgkampen. Det er noe helt annet når han tillegger høyresiden feilaktige motiver og fremstiller ønsket om å få en politikk som fanger opp dem som faller utenfor, tidligst mulig, som et utslag av egoisme.

Å si at hjertet alltid befinner seg på venstre side, er fornuftig om man er kardiolog. Det kan være taktisk smart om man jobber i Arbeiderpartiets valgkampstab. Hvis man skal analysere norsk politikk, norske partier og norske velgere, er det derimot faktisk nokså kunnskapsløst … og fordomsfullt.

Dette innlegget ble publisert på aftenposten.no 20.08.13

Foto: colourbox.com