Høyre er et velferdsparti
Hadia Tajik tar feil om historien og feil om fremtiden.
Arbeiderpartiets svar på omstillingsbehovet er å være konservativ i betydningen reaksjonær og tilbakeskuende.
Ikke korrekt fremstilling
Hadia Tajik (Ap) har frekkhetens nådegave når hun fremstiller Høyre som bremseklossen i velferdspolitiske reformer de siste 120 årene. Det er ikke en korrekt fremstilling av historien.
Samtidig toner Tajik ned Arbeiderpartiets historie som sosialistisk parti. Sosialdemokrat var frem til 80-tallet en eufemisme for sosialistisk demokrat.
Arbeiderpartiets planøkonomiske tilnærming til økonomisk politikk var en effektiv bremsekloss for landets økonomiske utvikling. Fullmaktslovene etter krigen, etableringsloven på 70-tallet, 70-tallets mislykkede industri- og finanspolitikk; eksemplene er mange.
Velferdspolitikkens konsekvenser
Arbeiderpartiets økonomiske politikk fikk konsekvenser også for velferdspolitikken. Den private velferden, den vi skaper gjennom egen inntekt og evne til å forsørge oss selv og familien, ble mindre viktig.
Fellesskap var for Arbeiderpartiet lenge synonymt med statlige velferdsordninger.
Siden ble Arbeiderpartiet motvillig trukket inn i den nye tid der også individenes frihet, ansvar og selvstendighet fikk en større plass i politikken, og der privat initiativ motvillig ble anerkjent som viktig for verdiskapingen og velferden i landet.
Bygget fellesskapsordninger som kun var forbeholdt fagorganiserte
Den norske velferdsstaten er et fellesprosjekt, som har utviklet seg under skiftende regjeringer. Mange av de viktigste helse- og velferdsordningene har sin opprinnelse i frivillig sektor, på samme måte som skolen i Norge og Europa er et resultat av opplæring i tilknytning til kirkelivet.
Og selvsagt har arbeiderbevegelsen vært en viktig aktør i denne utviklingen, hvor de viktigste hendelsene var at den gikk bort fra revolusjon, som Tajik berører med en mild harelabb, og at den sluttet seg til at ordningene skulle være offentlige og ikke styrt av fagbevegelsen.
Tajik hevder at Arbeiderpartiet var i front for universelle velferdsordninger og statlig organisert velferd. Sannheten er at arbeiderbevegelsen langt på vei bygget egne former for fellesskapsordninger som kun var forbeholdt fagorganiserte, både egen helseforsikring, boligkooperativ, bank og andre velferdsordninger.
Ap forlot tanken om kartell-organisering av velferdsoppgavene etter andre verdenskrig. Og det var først da det skjedde, at man hadde etablert en bred basis for å samle ordninger og organisere folketrygden, noe sentrum-høyresiden har betydelig eierskap til.
Høyre var tidlig ute, og har vært en pådriver for velferdspolitiske satsinger
Høyre innførte den første sosiale trygdeordning i Norge, åtte år før Arbeiderpartiet fikk sin første representant på Stortinget.
Siden fulgte vi opp med blant annet ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere (1894), sykeforsikring (1907), avskaffelse av barnearbeid, forslag om universell barnetrygd for alle barn (1946), Folketrygden (1967) og en rekke andre betydelige velferdstiltak i senere år.
På 70-tallet var Høyre en pådriver for å gi funksjonshemmede bedre tilgang til utdanning og arbeid. På 80-tallet innførte Willoch frikort for helseutgifter og i 2002 la Høyres statsråd frem den første tiltaksplanen mot fattigdom i moderne tid. I 2003 ble det innført en helt ny støtteordning for helseutgifter og pasientrettighetene ble forsterket (2004).
Også Regjeringen Solberg har stått i spissen for en rekke viktige velferdspolitiske satsinger.
Fremst blant dem er pasientenes helsevesen, fritt behandlingsvalg, rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass, rett til personlig brukerstyrt assistent, pakkeforløp for kreft, tiltak mot barnefattigdom og bedre behandling for rusmisbrukere og psykisk syke. Overmodne reformer og tiltak som Arbeiderpartiet ikke gjennomførte da de hadde sjansen.
Og da er vi ved Tajiks største unnlatelsessynd. Hun hopper elegant over Arbeiderpartiets motstand mot store, viktige reformer i vår nære fortid.
Thorbjørn Jaglands beskrivelse av Høyres reformer på 80-tallet er talende, som «en nødvendig overhaling av den sosialdemokratiske orden, [som] ville ha implodert hvis ikke reformene hadde kommet.»
Arbeiderpartiet er i ferd med å gjenta feilene fra 80-tallet
I dag ser vi at Arbeiderpartiet er i ferd med å gjenta feilene fra 80-tallet. I likhet med den gang ser partiet ut til å ha glemt Trygve Brattelis ord om «å forstå den tid vi lever i».
Arbeiderbevegelsen består i dag i liten grad av arbeidere, og den er i enda mindre grad i bevegelse.
Valget i 2017 kan bli et valg mellom reform eller revers. Hvis vi skal bidra til tryggere arbeidsplasser og sikre velferden i Norge for fremtiden, må vi erkjenne at nye tider krever ny politikk. Da er vi ved kjernen av konservativ politikk; å forandre for å bevare.
Fra dag én i regjering har Høyre satt i gang reformer for en omstilling som skal skape flere trygge jobber og sikre at vi kan bygge velferden videre. Vi har reversert deler av de betydelige skatteskjerpelsene Ap gjennomførte for norskeide arbeidsplasser, samtidig som vi har styrket innsatsen betydelig innenfor kunnskap, forskning, innovasjon, miljøteknologi og satsing på infrastruktur.
Arbeiderpartiets svar på omstillingsbehovet er å være konservativ i betydningen reaksjonær og tilbakeskuende.
Ap vil tilbake til skattenivået fra 2004, arbeidsmiljøloven fra 1978, kommunestrukturen fra 1960-tallet, togmonopol fra 1800-tallet og et postmonopol fra 1600-tallet.
Å være mot endring er enkelt. Det enkle er dessverre ikke alltid det beste.
