I bevegelse – hvor hen?

Jonas Gahr Støre har skrevet en bok som sies å handle om våre veivalg i 21. århundre. Inntrykket er snarere at den fyller et behov for ham selv i 2014.

Samtidig gir boken en oppvisning i uklarhetens og tvetydighetens ordkunst. Intellektuell selvsikker, men politisk famlende. En historie mer om å fremstå enn å være.

Verdifullt
Det er mange gode grunner til at politikere bør skrive mer utførlig om sine tanker og visjoner. I den hektiske mediehverdagen kommer uttalelser og utspill på løpende bånd. Kommunikasjonsfolkene i partiene arbeider under høytrykk for å bistå sine politikere i å selge inn sine versjoner av virkeligheten. Journalistene går på de folkevalgte og forlanger raske, enkle svar på unyanserte spørsmål om kompliserte samfunnsforhold.

Det er derfor verdifullt når viktige personer i vårt politiske liv tar seg tid til å fremstille sitt univers, sine tanker og sine resonnementer uten de vanlige plassbegrensninger. Og uten annen deadline enn den man selv har satt. Den som skriver kan få frem sitt budskap uten tilfeldig utvelgelse og vrier som når ordene går gjennom andre. Samtidig er det mer pretensiøst å skrive en bok. Mens gårsdagens avis brukes til å pakke inn fisk, skal boken finnes i våre bokhyller mange år. Man inviterer leseren til å bruke adskillige timer. Boken er litteratur, og uten litterære kvaliteter forsvarer den ikke sitt format.

Taktiske overveielser
Før leseren gir seg i kast med bøker skrevet at politikere, bør han være seg bevisst at sannhetssøken – som er den høystemte begrunnelsen for Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet – ikke nødvendigvis er viktigste formål. Mens politiske memoarer ofte preges av å ville ha det siste ord i tapte debatter, eller gjøre opp gamle personregnskaper, preges bøker av aktive politikere ofte av taktiske overveielser som svekker oppriktigheten. Støre er selv inne på det når han sier: «Og alt jeg skrev i denne boken, måtte formes med tanke på at det er lederen av Arbeiderpartiet som sto som forfatter ved utgivelse noen måneder frem i tid.»

Dessverre har denne selvpålagte begrensning fått følger, og formodentlig gjort ytringen mindre spontan og mindre uforstilt. Bare Støre selv vet hvor stor forskjell det er mellom det han mener og det han tør si. Det kan også oppstå tvil om det som sies, virkelig menes.

Støre skriver godt når han er på sitt beste. Særlig byr ett av kapitlene, kalt «Tidsskillet», hvor han skriver om 22. juli, på stilistiske høydepunkter. Et kapittel jeg skal komme tilbake til av andre grunner.

Monolog, ikke dialog
Man vil gjenkjenne Støres litterære stil fra hans muntlige fremtredener i radio og TV. Mens ordene der flyter lett og munnrett, krasjlander de ofte i møte med papiret. Den muntlige ekvilibrisme som har vært med på å bringe Støre dit han er, tåler ikke ukritisk overføring til tekst. Ordbildene er ulogiske, pronomenene viser ikke til riktig subjekt. Synonymer etter hverandre skaper fylde muntlig, men blir fyll på papir. Hvor har Gyldendals konsulenter vært, Anders Heger?

Det meste av boken virker å ha blitt til som avskrift av opptak av Støre når han har meddelt seg til Jonas Bals. Boken henviser selv til denne samtaleformen, og hevder man inngår i tradisjonen fra de «sokritiske dialoger». Likheten måtte være at både Støres og Sokrates’ samtalepartner forsvinner i mørket. Spørsmålene som stilles er da verken kritiske eller dialektiske, men tjener til å ramme inn og tematisere fremstillingen. Når spørsmålsformen brukes slik, kan de likegodt være forfatterens egne, hvilket de kanskje også er. Resultatet minner om monolog, ikke dialog.

Mange er nysgjerrige
Uansett Støres politiske selvangivelse og dens litterære egenskaper, bør den påkalle oppmerksomhet. Nær halvparten av velgerne stemmer på partier som vil peke på Støre som landets neste statsminister. I moderne tid er det bare Reiulf Steen av arbeiderpartilederne som ikke er blitt statsminister. Mange er nysgjerrige etter å få innblikk i hva Støre mener og tenker, og hvem han er som person, og dermed hva som kan vente oss. Forfatteren inviterer da også leseren nærmere til å få glimt inn i det siste ved å fortelle om slekt og oppvekst. Støre mestrer den for noen vanskelige balansegang mellom det personlige og private.

Uten særlig retningsanvisning
Men så begynner det å skurre. Riktignok medgis at familien er velberget. Men kapitalen stammer fra en bedrift hvor alle var som en stor familie. Og hvor Støres forfedre arbeidet seg opp fra enkle kår, men ikke å ville omgås andre rike etter at de var blitt det. Greit nok, men krøniken får et umiskjennelig preg av å ville unnskylde seg, og etablere en sosialdemokratisk fortelling over flere generasjoner som Støre har bruk for nå.

Støre beskriver godt problemene han tar opp, men klart bedre enn løsningene. Ordene som viser til handling er ved nærmere ettersyn uten særlig retningsanvisning. Alle kan vi være enig om det er «viktig å være i forkant av utviklingen, utvikle planer, fokusere, stimulere, samhandle, ta grep og løfte frem.» Enkelte deler vil for ettertiden tjene som klisjekatalog over det norske politiske stammespråket i 2014.

Vi er alle syndere og brukere av slike ansatser før vi kommer til det konkrete, til det operasjonelle, til politikkens innhold. Men det blir mange tilløp uten hopp. Og selv der man aner et sterkere personlig engasjement, legges inn flere tolkningsmuligheter og bakdører.

LO-hyldest
Utvalget av de få, skarpe standpunktene han velger å markere, faller derimot inn i et interessant mønster. De ligger til venstre, selv i Arbeiderpartiet, og retorikken er LO- tilpasset. Miljøer som ikke har inngått i Støres heiagjeng. Der han viser profil, får man en følelse at det skal gjøre fordelaktig inntrykk på de avventende, eller kritiske i eget parti. Valget av Fellesforbundets Jonas Bals som medvirker, er neppe tilfeldig. Jonas overrisler Jonas med LO-hyldest, og priser organisasjonens viktige motmakt (mot demokratiske beslutninger?)

Også partiets tradisjonalister får sitt. Støre paraderer partiets historiske slagord og veteraner. I tillegg legger han avstand til Jens Stoltenbergs moderniseringsforsøk 2000-2001. Hvis man skulle tenke seg det var mulig for en utenforstående å søke stillingen som partileder i Arbeiderpartiet, ville denne boken vært den beste søknad man kunne skrive. Men dermed vises også at mangelen på innfødsrett i partiet plager ham.

Under lesingen følger en økende følelse av at bokens hensikt ikke så mye er å anbefale konkrete veivalg i det 21. århundret, som å bidra til å konsolidere Støres stilling i Arbeiderpartiet i 2014. Det er ikke helt det samme.

Hva mener Støre?
Støres behendighet er en fordel i debatter. Men fristelsen til å gjøre flere til lags verbalt enn man faktisk kan oppfylle, vil utløse skuffelse når avgjørelser skal tas. De som var på AUFs sommerleir i sommer mente å ha hørt Aps leder gå inn for at 2/3 av norske gjenværende olje- og gassreserver skulle ligge urørt. Men det var ikke hans standpunkt, bare at man skulle lytte til dem som mente det. For utrente hørtes det ut som et løfte om å handle, ikke å bruke ørene. Senere har Støre dementert seg selv og brøktenkningen i Aftenposten.

I boken omtales også en brøk om hvor mye som skal etterlates, denne gang 3/4 globalt, men hvor det understrekes at formaningen også gjelder Norge, og at dette må være førende for utdelingen av nye konsesjoner. Noen avsnitt nedenfor siteres IEA på at Norge ikke bør redusere sin forholdsvis rene produksjon av gass og olje, uten at det fremkommer hva han selv mener. I møte med oljebransjen nylig var derimot IEAs syn blitt Støres. Hva Støre faktisk mener henstår i det uvisse.

Øker politikerforakten
Utstrakt bruk av slike bakdører øker politikerforakten, hvilket er alvorligere enn uklarheten som etterlates. Et utslag av det samme er argumentasjon ved stedfortreder. Ved å bruke en person hvis utsagn man påberoper seg, kan man ramme andre minst like effektivt. Blir man konfrontert med uttalelsen, kan man jo bare si det var et sitat. Et eksempel på dette finnes i essayet om 22. juli, der Støre sier at «det er hardt for noen å forsone seg med at Breiviks foretrukne parti er i regjering.» For øvrig er mye av kapitlet en kontekstuell sammenblanding som av negative, internasjonale fenomener som leseren selv alt etter egne fordommer og manglende forkunnskap fritt kan knytte til Siv Jensen, FrP eller andre underlødige elementer i samfunnet. Tegnene til at AP skal spille 22.julikortet, lover ikke godt for debattklimaet fremover.

Et gjennomgående trekk er at ingen andre enn rødgrønne politikere, tillegges nevneverdige kvaliteter. Kommuner som har borgerlig flertall, fremheves utelukkende negativt. Omvendt omtales bygder og byer som styres av partifeller som særlig velstyrte. Det hele blir for gjennomskuelig og velberegnet. Det sies at ingen har tapt penger på å undervurdere sitt publikum, men JGS bør ikke være for sikker.

Jonas Gahr Støre er en begavet mann. Men han har ennå ikke trådt i karakter som en troverdig leder.

Boken gir ingen indikasjoner på når det vil skje.